Anmeldelse: – Kampen mot det onde føles brennende aktuell

Astrid Lindgren var aldri redd for å skrive om vonde og vanskelige tema for barn. Bøkene hennes er fulle av komplekse, eksistensielle spørsmål: Liv – død, godt – vondt, mot – redsel. «Mio, min Mio» går rett til kjernen av dette.

Det handler om den foreldreløse gutten Bo Vilhelm Olsson, som føler seg ensom og uønsket hos fosterfamilien. I stedet reiser han til «Landet i det fjerne» hvor han møter sin virkelige far. Det viser seg at Bo egentlig heter Mio og er prins, og at faren har lengtet etter ham helt siden han ble født. Mio må ta opp kampen mot den grusomme ridder Kato som undertrykker folk, kidnapper barn og forhekser dem til fugler. Sammen med vennen Jum-Jum og hesten Miramis rir de ut på et nervepirrende eventyr.

[ Anmeldelse: Dette er serien som vant de ukrainske velgernes hjerter ]

Fantasiens kraft

Lindgrens bruk av typiske eventyrtrekk i fortellingen, som språklige gjentagelser og at Mio møter forskjellige hjelpere på veien, er skalert ned for å passe inn i rammene av en scenefortelling. Samtidig klarer regissør Hilde Brinchmann, som også står bak dramatiseringen av boken, å bevare den lindgrenske tonen.

Med et blikk for de viktigste ingrediensene får hun frem fortellingens kompleksitet og den besnærende miksen av godhet og ondskap. Mios farefulle ferd rommer ikke bare underholdende spenning, men også viktige tanker om vennskap, samarbeid og måter å håndtere de vanskelige tingene i livet på. Hva skjer hvis man ikke blir elsket for den man er?

Mios farefulle ferd rommer ikke bare underholdende spenning, men også viktige tanker om måter å håndtere de vanskelige tingene i livet på

—  Kjersti Juul

Lindgrens insistering på verdien som ligger i fantasiens enorme kraft, får sin gjenklang i forestillingens bruk av enkle virkemidler. Her har kongen papirkrone, mens rideturene foregår på et kosteskaft med hestehode, uten at det er til hinder for innlevelsen. Fantasien får fritt spillerom. Forestillingen byr dessuten på en uvant opplevelse, ved at publikum tidvis inviteres til å ta del i handlingen. Uten å røpe for mye, gir det seg utslag i en rørende sluttscene der samtlige av barna i salen får tre frem på scenen. Som fortellingens ikke lenger forheksede fugler.

Scenenærvær

Arjan Nilsen har en varm tilstedeværelse som kler tittelrollen, troverdig til stede både som engstelig gutt og heltemodig prins. Mens Maja Evenshaug Christiansen og Martin Karelius Østensen alternerer på de øvrige rollene med stor overbevisning. Det sterke scenenærværet til de tre skuespillerne, gjør at man glatt glemmer hva som ligger bak av kjappe kostymeskift og evnen til å tre inn i vidt forskjellige karakterer. Her innlemmes vi umiddelbart i en annen verden.

Komponist Eirik Myhrs lyddesign er sterkt stemningsskapende og en sentral del av forestillingen. Ofte malende toner på nippet til det pompøse, som kler de store følelsene denne fortellingen rommer. Likevel er det scenograf Paul Sebastian Garbers som setter den tydeligste signaturen på «Mio, min Mio». Et nydelig scenelandskap der Astrid Lindgrens tekst er trykket på meterhøye boksider, brukes på kreativt vis gjennom forestillingen. De hvite boksidene og lyse kostymene står i kontrast til ridder Katos skumle borg, som man kan skimte som en mørk flekk i det fjerne.

[ Anmeldelse: En imponerende menneskelig «The Batman» ]

Alle aldre

Gode barneforestillinger har ingen øvre aldersgrense. Ondskap kan forstås på ulike plan og barn og voksne har forskjellige referanser. Når den grusomme ridder Kato til slutt entrer scenen, er det i en så mørk og fryktinngytende fremtoning at mange av de minste umiddelbart må klamre seg fast på et voksent fang.

Når Mio endelig får tak i sverdet som kan slå gjennom stein, og med det har muligheten til å drepe ridder Kato som har et hjerte av stein, presser assosiasjonene til dagens nyhetsbilde seg på for de større. Mio fremstår på mange måter som en Jesus-skikkelse, en kongssønn med en frelsefunksjon. Boken ble første gang utgitt i 1954, men føles mer aktuell enn på lenge.

---

Teater

Mio, min Mio

Av: Astrid Lindgren

Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann

Scenograf: Paul Sebastian Garbers

Kostymedesign: Helena Andersson

Komponist og lyddesign: Eirik Myhr

Lysdesign: Jonas P A Fuglseth

Produsert av Teatret Vårt i samarbeid med Nordland Teater. Produsert for turné av Riksteatret.

---