Anmeldelser

Anmeldelse: En imponerende menneskelig «The Batman»

«The Batman» er et utsøkt friskt pust fra 1990-tallet, der Robert Pattinson makter å gjøre den forslitte hovedpersonen til et ekte menneske.

Alle superheltfilmers store utfordring er å skape en troverdig skurk, med et verdensbilde og en bakgrunnshistorie vi kjøper, riktignok uten å bifalle. Filmer om den kappekledde hevneren i Gotham City har en tilleggsutfordring: De må skape en troverdig Bruce Wayne.

Batmans alter ego må gi seg ut for å være en overflatisk og lettsindig playboy, mens han egentlig er i sorg over at foreldrene er døde. Flere egenskaper og ytterligere psykologi eier han han faktisk ikke, uavhengig om han spilles av Michael Keaton, Christian Bale eller Ben Affleck.

Ja, i Batman er det skurkene som utstyres med mest kompleksitet, med erkefienden Jokeren som kroneksemplet. Heath Ledger og Joaquin Phoenix har begge vunnet Oscar for gestaltningen av den karismatiske klovnen.

Bruce Cobain

Et av de mest vellykkede grepene i The Batman er nytenkningen rundt Bruce Wayne. Her fremstår han som tilbaketrukken, asosial og oppgitt over verden og samfunnet. Med andre ord: som en følsom, sammensatt person. Filmskaper Matt Reeves har basert Wayne på den avdøde Nirvana-vokalisten Kurt Cobain, riktignok slik han fremstår i Gus Van Sants nokså frie portrett Last Days fra 2005.

Vi hopper over kampsporttrening og tragiske hendelser i barndommen, og rett inn i Waynes andre år som Batman. En seriemorder tar livet av korrupte maktpersoner på bestialsk vis, og akkurat som i den originale tegneserien må hovedpersonen jobbe som en etterforsker.

Frysningfremkallende

Den tre timer lange forbryterjakten involverer mafiaen, gåteløsning, krangling og samarbeid med politiet og kjærlighet. Hva er det den mystiske Catwoman egentlig ønsker? Hvor dypt stikker konspirasjonen mellom organiserte kriminelle og byens politikere? Og på hvilken måte vil Waynes indre demoner og dramatisk familiehistorie spille inn i omstendighetene?

The Batman gjør ingenting revolusjonerende med Lynvingen-universet, men maler det i et skittengult lys, og vektlegger urbant forfall og gotisk arkitektur. Seriemorderplottet og det grimme menneskesynet sender ofte tankene til David Finchers Se7en fra 1995. Etterforskningen i dyster atmosfære er viktigere enn action, og flere sekvenser, blant annet en halvhjertet biljakt, synes unødvendige.

Men filmen makter likevel å ivareta spenning og nerve, meget godt hjulpet av Michael Giacchino minimalistiske signaturmusikk, som på frysningfremkallende vis smelter sammen med Nirvanas urovekkende sørgelige Something in the way. Det er i det hele tatt mange gode impulser fra 1990-tallet i The Batman, deler av handlingen er dessuten inspirert av tegneseriesyklusen Knightfall fra 1992.

---

Action

The Batman

Regi: Matt Reeves

Med: Robert Pattinson, Zoë Kravitz, Colin Farrell, Andy Serkis, Paul Dano

Premiere fredag 4. mars

---

.

Menneskeliggjør pappfiguren

Men det sterkeste argumentet for å løse billett er Robert Pattinsons hovedrolle. Han menneskeliggjør en person som nesten alltid grenser mot det latterlige eller det selvhøytidelige.

Friksjonen mellom Bruce Wayne og Batman maner til nysgjerrighet gjennom hele spilletiden og kjemien med Zoë Kravitz og Jeffrey Wright er temmelig atypisk for superheltsjangeren. Det er all grunn til å vente seg enda mer stilsikre oppfølgere.

The Batman gjør ingenting revolusjonerende med Lynvingen-universet, men maler det i et skittengult lys, og vektlegger urbant forfall

—  Einar Aarvig

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser