Anmeldelse: Serien som vant velgernes hjerter

«Jeg trenger ammunisjon, ikke skyss», skal den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj ha sagt da han forrige uke fikk tilbud om evakuering fra Kyiv. Presidenten har blitt et symbol på den ukrainske forsvarsviljen mot russiske styrker.

Da Zelenskyj i 2019 ble president, var han godt hjulpet av sin karriere som skuespiller og satirisk komiker. Fire år i forveien hadde serien Folkets tjener sin premiere, og tre år senere etablerte hovedrolleinnehaver Zelenskyj et politisk parti ved samme navn.

Året etter, i 2018, stilte han til valg. Seriefinalen ble kringkastet 28. mars 2019, og på valgdagen tre dager senere vant skuespilleren med over 70 prosent av stemmene.

Hvor unikt er et slikt sprang, og hva er egentlig Folkets tjener, den politiske TV-serien som gjorde ham til stjerne?

Reagans filmstjernetakter

Zelenskyj er på langt nær den første skuespilleren som senere har entret maktens korridorer. I 1941 ble den trettiårige Ronald Reagan kåret til sin generasjons femte mest populære filmskuespiller. To tiår senere stilte han til valg som guvernør i California. «Nei, nei», halvspøkte studiosjefen Jack Warner. I en film ville han valgt den langt mer populære James Stewart som delstatens leder og Reagan som den joviale kameraten hans.

Men Reagan tok med seg kjekke filmstjernetakter inn i politikken, og ble til en av forrige århundres mest markante presidenter.

Arnold Schwarzenegger og Ellen Horn

Flere skuespillere skulle følge i samme spor:

Den østerrikske actionstjernen Arnold Schwarzenegger ble California-guvernør i 2003, og beholdt embetet i et drøyt tiår.

Kollegaen Jesse Ventura, som i tillegg er fribryter, har vært guvernør i Minnesota, mens Clint Eastwood var politisk uavhengig borgermester i den nordkaliforniske byen Carmel fra 1986 til 1988.

Pornoskuespilleren Illona Staller, også kjent som Cicciolina, ble valgt inn i den italienske nasjonalforsamlingen med 20.000 stemmer, mens det ble regnet som en overraskelse da Ellen Horn ble utnevnt som kulturminister i regjeringen Stoltenberg i 2000. Ifølge Wikipedias liste over skuespillere som har søkt maktposisjoner, er Russland og Polen overrepresenterte.

[ Russiske kunstnere protesterer mot Putin ]

Elvis og Chaplin

Overgangen er ikke nødvendigvis unaturlig. Kjendiser, særlig skuespillere, har to egenskaper som gjør dem egnet til å tre inn i politikken på et senere tidspunkt enn slitere som har gått tjenesteveien om grasrot og småverv: De er kjente for velgerne. Karisma, talegaver og retorisk sans er allerede kalibrert.

«Folk som fornærmes av humoren må ha et enda høyere jernteppe i hodet enn Sovjetunionens», sa Volodymyr Zelenskyj i 2017. Zelenskyj var allerede en kjent humorist i hjemlandet. I 2006 vant han den ukrainske varianten av Skal vi danse etter å ha figurert som veltrente og spretne versjoner av Elvis Presley og Charlie Chaplin på parketten.

Politisk humor ble en del av det ukrainske mediebildet etter oransjerevolusjonen i 2004, og etter en komikerkarriere med mye buskis-vitser, var Zelenskyj med å etablere produksjonsselskapet Kvartal 95 på samme tid. Foretakets mål var intet mindre enn å gjøre verden til et «bedre, snillere og mer gledesfylt sted».

Svikere lurer overalt, men presidenten er moralsk suveren: ubestikkelig og sannferdig.

—  Einar Aarvig

Smelling i dører

Så hvordan fungerer Zelenskyjs serie? Første sesong av Folkets tjener hadde premiere i 2015. Zelenskyj spiller selv hovedrollen, historielæreren Vasili Petrovitsj Goloborodko, som etter en YouTube-snikfilmet utblåsning om korrupsjon blir valgt til Ukrainas president.

Serien adresserer korrupsjon og maktmisbruk i landet direkte, problemer som ifølge Zelenskyj skriver seg fra sovjettiden, siden «dagens makthavere hovedsakelig kommer fra den generasjonen».

I Folkets tjener er hovedpersonen lærd og formulert, han kler seg konservativt og leser den greske historikeren og moralfilosofen Plutark på senga. Serien i seg selv er langt fra like highbrow: I klare og lyse farger presenteres vi for et typete og høylytt persongalleri, det smelles i dører og søkes tilflukt på toalettet. Zelenskyjs rollefigur bor hjemme hos familien, et utgangspunkt for flerfoldige sitcom-aktige situasjoner.

Den jazzaktige musikken understreker humoren på en lite subtil måte, poengene hamres såpass hardt inn at de blir forståelig for noviser i ukrainske forhold, politiske som hverdagslige. Slik som en dobbeltgjenger som beleilig blir satt til å møte nabolandets president Lukasjenko. Statsledere som Barack Obama, Angela Merkel og Xi Jinping kommenterer den overraskende valgseieren i nyhetssendinger.

Kan han få bukt med en nasjonalforsamling som er i lomma på et kobbel kaviarspisende oligarker, en skurkete gjeng som tror de kan styre ham som en marionett?

—  Einar Aarvig

[ Mikhail Sjisjkin: «Putin vil høyne innsatsen i dette dødelige pokerspillet helt til Vesten gir etter» ]

Moralsk suveren

Fremdriften er effektiv. Den nyvalgte presidenten dresses opp – han vil ikke ha samme luksusklokke som Putin – og blir stadig bedre behandlet av familien. Men kan han få bukt med en nasjonalforsamling som er i lomma på et kobbel kaviarspisende oligarker, en skurkete gjeng som tror de kan styre ham som en marionett?

Det må vil til den enda mer ambisiøse og fortettede andresesongen – som også er klippet til en spillefilm – for å få svar på. Her skal presidenten dessuten hanskes med anklager om populisme, et mulig milliardlån fra Det internasjonale pengefondet, hvorvidt russiske regionnavn fra sovjettiden skal endres til ukrainske, og rekordhøy arbeidsledighet.

I en forseggjort drømmesekvens som neppe kunne utspilt seg i en norsk aller amerikansk serie, plaffer han ned samtlige parlamentsmedlemmer med automatvåpen. Ikke lenge etterpå fantaserer han seg til førkristen tid, hvor han får krigsråd fra stolte forfedre i kamp mot tyrkiske khazarer.

Svikere lurer overalt – blant annet i form av en fotomodellvakker elskerinne i hans eget kabinett – men presidenten er moralsk suveren: ubestikkelig og sannferdig.

[ Russisk stjerneforfatter: – Jeg har aldri hatt noen høy stjerne hos myndighetene ]

Drama som valgkamp?

Humor er kortreist ferskvare, og det er naturligvis ikke slik at en syv år gammel komiserie som eksplisitt handler om ukrainsk innenrikspolitikk er ment å fungere internasjonalt. Men serien er både severdig og lærerik, den gjorde dessuten Zelenskyj selv mer «politisk utdannet».

Og det har utvilsomt hatt en effekt på de ukrainske velgerne å se den populære skuespilleren i den populære rollen som den ordholdne og rettskafne legmann-politikeren.

Året etter partiet Folkets tjener ble stiftet, vant altså Zelenskyj det ukrainske valget med over 70 prosent av stemmene.

Etter den russiske invasjonen av Ukraina, har Zelinskyjs talegaver og besluttsomme djervhet ført til sammenligninger med Winston Churchill. Det kan se ut som om Ronald Reagan ikke lenger er gullstandarden.

[ Anmeldelse: En imponerende menneskelig «The Batman» ]