Medrivende og rørende tolkning av Saabye Christensen-roman

Jeg må innrømme at Byens spor ikke har vært min favoritt. I Lars Saabye Christensens enestående forfatterskap spekket av bøker som har satt dype spor, traff denne meg aldri helt. Jeg kom ikke riktig under huden på karakterene eller inn i den stillferdige handlingen.

Når boken settes opp som teater på Oslo Nye, skjer det noe helt spesielt. Det er som om forfatterens genialitet blomstrer opp fra boksidene og materialiserer seg på scenen: Saabye Christensens særegne skråblikk på tilværelsen og unike evne til å tegne typete karakterer, til å leke med språket og å mane frem eksistensielt alvor når du minst venter det.

I Petter Næss nydelige regi, lyser alt dette mot oss fra scenen av full kraft. Mens historiens stemningsskifter får sin musikalske klang gjennom Nils Petter Molværs abstraherte lydbilde. Det er som kjent aldri helt stille i en bygård, og musikken og byens lyder er en godt integrert del av forestillingen.

[ Anmeldelse: Imponerende nyansert om komisk unikum og serievoldtektsmann ]

Kjøtt og blod

Teaterstykket er basert på boken Ewald og Maj som er første del av boktrilogien Byens spor. Vi befinner oss på Saabye Christensens favorittarena — bydelen Fagerborg i Oslo i etterkrigstiden. Her bor Jesper med foreldrene Maj og Ewald. Andre personer er den tunghørte vennen Jostein som er sønn av slakteren, enkefru Vik og antikvariatsbokhandleren Olaf Hall, hans stesønn Bjørn Stranger og den italienske pianisten Enzo Zanetti.

I det hele tatt — persongalleriet er så stort at det fort kunne blitt rotete å følge med på i en snaut tre timer lang forestilling. Dramatiseringen av Toril Solvang tør likevel å ta med alle som en. Et imponerende samkjørt skuespillerensemble gir dem kjøtt og blod, og gjør dem til karakterer man blir glad i. Her har også mitt teaterfølge, som ikke har lest boken, null problemer med å henge med.

Utenforskap

Blant høydepunktene er Ingvild Holthe Bygdnes i rollen som fru Vik, der innestengte følelser får sive ut enda så mye hun kjemper for å holde på verdigheten som from enke i en verden der ryktene går fort. I samspill med en strålende god Bjørn Skagestad i rollen som beilende antikvariatsbokhandler, skapes noen ubetalelige scener der den saabyeske kombinasjonen av humor og vemod når nye høyder.

Torbjørn Berglund Eriksen gjør en «nedpå» og fin tolkning av den lett forsofne hyggepianisten Enzo Zanetti, som ender opp som Jespers pianolærer. Der han i boken insisterer på at Jesper skal lære seg å spille en C som får andre til å gråte, klarer Eriksen å gjøre sin egen mystiske og morsomme versjon av han på scenen. En karakter man blir nysgjerrig på. Bobo Solan Hedin er på sin side et funn i rollen som Jesper. Følsomt til stede på scenen i sitt trass og utenforskap. Til bekymring for foreldrene, men der vi som publikum hele tiden heier på hans godt skjulte talenter.

[ Anmeldelse: Japans Oscar-favoritt er en tankevekkende Murakami-tolkning ]

Bystemning

Ved siden av et dusin hovedpersoner, står selve byen og tiden i seg selv sentralt. Scenograf og kostymedesigner Dagny Drage Kleiva har skapt et dust scenerom med tydelig tidskoloritt i kostymene anno 1950, sobert lyssatt av Øyvind Wangensteen. En tro modell av den originale bygården på Fagerborg i miniformat, der det lyser fra hvert vindu, er stemningsskapende til stede på scenen.

Mens bruddstykker av vegger — noen av glass, der man skimter personene på andre siden — brukes kreativt og skaper et dynamisk scenerom. Med enkle, effektfulle grep som håndholdt skyggespill, ser vi også silhuetten av en by. Dramatiseringen har fått med imponerende mye fra den 400 sider lange romanen, uten at det på noe tidspunkt føles for langt. Her tas vi med gatelangs, så vel som inn i de ulike leilighetene, til andektig shopping på selveste Steen & Strøm, til baren på Bristol og til kvinnene som driver frivillig arbeid for Røde Kors.

---

Teater

Byens spor

Av: Lars Saabye Christensen

Regi: Petter Næss

Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva

Musikk: Nils Petter Molvær

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Lyddesign: Mathis Dikkanen

Dramaturg: Kristofer Grønskag

Oslo Nye, 4. februar-19. mars

---

Fellesskapstanke

I boken blir protokollene fra Røde Kors sin egen Fagerborg-avdeling, der Maj er kasserer, gjengitt på slutten av hvert kapittel. Saklig informasjon som gir et innblikk i fattigdommen som preget denne tiden, og som vitner om det viktige arbeidet disse kvinnene gjorde. Det være seg innsamling av penger til feriekoloni og tur for gamle, bespisning av jødebarn eller ullpledd for byens uteliggere.

I boken fremstår det som punktlig og tørr lesning. På teaterscenen blir det derimot til rørende underholdning. Nærmest som små pauseinnslag i handlingen, tripper de tapre, men nøkterne Røde Kors-kvinnene inn på scenen og fremlegger møtereferater som et slags firehodet, velmenende «troll». Underteksten vitner om at det kan ha oppstått uenigheter kvinnene imellom, men der det absolutt minste flertall alltid får bestemme. Her hviler en fellesskapstanke i god tid før menneskene våkner opp for å skulle finne seg selv.

Innblikket vi får i de små livene fulle av drømmer og håp, helseplager, pengetrøbbel, kjærlighetsgleder og -sorger, har blitt til medrivende teater

—  Kjersti Juul

Nerve

Fremdriften stopper litt opp i andre akt, men henter seg inn mot en nydelig avslutning der pianotonene til Erik Satie får klinge med. Den franske komponisten er på sett og vis både romanens og teaterforestillingens lydspor, melankolsk og gledesfylt på samme tid.

Regissør Petter Næss viser at han har et unikt blikk for forfatterskapet. I konsentrert form, som en teaterversjon av boken naturlig nok blir, får Saabye Christensens språklige musikalitet flyte uavbrutt. Det blir til en replikkveksling full av gullkorn. Samtidig tar Næss vare på den dramatiske nerven som ligger i relasjonene. I likhet med boken skjer det nemlig heller ikke så mye på scenen. Men innblikket vi får i de små livene fulle av drømmer og håp, helseplager, pengetrøbbel, kjærlighetsgleder og -sorger, har blitt til medrivende teater.

Å observere disse menneskenes liv som er lagt til et helt konkret sted, til en helt bestemt periode, skaper noe sterkt gjenkjennelig. Det bringer tankene til tiden og livet man selv lever i. Til vissheten om at det er vi som er her nå.