Imponerende nyansert om komisk unikum og serievoldtektsmann

Man må skille kunstneren og kunsten, synes Jerry Seinfeld å mene i et forsvar av humoren til Bill Cosby. Postuleringen kommer i form av arkivklipp fra et talkshow, helt innledningsvis i We Need to Talk About Cosby – en dokumentarserie som problematiserer nettopp forholdet mellom et menneskes gode og dårlige gjerninger, mellom læren og livet.

[ Snerten komedie om 90-tallets mest berømte VHS-kassett ]

Godmodig

Ja, hva vet vi egentlig om Bill Cosby, spør filmskaper W. Kamau Bell seg, og hvordan snakker vi om ham? Gjennom en rekke intervjuer med historikere, sosiologer, journalister, aktivister, humorforskere, gamle Cosby-kolleger, jurister og komikere, nærmer han seg den komplekse problemstillingen.

For nordmenn født midt på 1970-tallet, var Bill Cosby den ultimate amerikanske pappaen. The Cosby Show, som ble sendt tidlige lørdagskvelder på NRK fra 1985, under navnet Cosby med familie, var et godmodig og velskrevet innblikk i afrikansk-amerikansk øvre middelklasseliv, i en tilværelse få åttitallsnordmenn visste noe om.

I sentrum for den store husstanden: Bill Cosby selv, som fødselslegen Cliff Huxtable.

Utfordret stereotypier

— Å se en vellykket, svart familie bli portrettert på denne måte var nytt også for amerikanere, blir det sagt i den nye dokumentaren — som følger hovedpersonens karriere kronologisk og problematiserer underveis.

På effektivt vis tas vi fra den morsomme og vennlige fjernsyns-standup-debuten tidlig på 1960-tallet til en status som actionhelt og førsteelsker senere i tiåret. Diskusjonene rår: Var han for lite opptatt av borgerrettigheter? En sekvens som sammenholder Martin Luther King jr. og sammenstøt mellom svarte demonstranter og hvitt politi med Cosbys temmelig apolitiske repertoar-morsomheter om Noahs dialog med Gud, tyder på nettopp det.

I neste episode utfordres imidlertid påstanden: Cosby var avgjørende for svart selvfølelse. Han fikk gjennomslag for å bruke svarte stuntmenn i Hollywood. Han adresserte sjelden rasisme direkte i opptredener, men utfordret samtidig stereotype oppfatninger.

Gjennombruddet I Spy var den første amerikanske serien med en svart hovedrolle, noe den selv ikke lagde et poeng av. Cosbys karakter, Scotty, var en språkmektig, polyteknisk utdannet karateekspert, blant mye annet.

[ Sist Kina arrangerte OL fikk innbyggerne det verre. Så hvorfor ikke prøve igjen? ]

To liv

Stjernen selv var tøff, en mesterlig historieforteller og imitator, hadde gummitryne og lagde lydeffekter. Fra 1970-tallet gikk Cosbys image mer og mer i retning av en samvittighetsfull, moralsk og varm farsfigur: en person man likte og stolte på. Han var lærer, barne-tv-onkel, utdanningsforkjemper og ga ut en LP om narkotikaens farer. Cliff Huxtable – fødselslegen og NRK-lørdagens store amerikanske stjerne – ble den ultimate legeringen av humoristen og moralisten.

Men allerede fra tidlig i karrieren hadde unge kvinner opplevd en helt annen Cosby. En rekke vitnesbyrd i serien forteller om en konsekvent metode: De blir lokket inn på rommet hans, der han insisterer på at de skal ta piller eller drinker han har tuklet med. Deretter våkner de opp, nakne og fortumlede, ydmykete og fulle av selvbebreidelse. Til sammen, har seksti kvinner stått frem med nokså likelydende historier.

«We Need to Talk About Cosby» er et sammensatt portrett av en velgjører og et komisk unikum som også var en mektig underholdningmogul og en beregnende serievoldtektsmann

---

Dokumentarserie

We Need to Talk About Cosby

Regi og manus: W. Kamau Bell

Med: Bill Cosby, W. Kamau Bell, Katie A. King, Doug E. Doug, Godfrey

Premiere på Paramount+ 5. februar

---

Avslørende?

Mot denne bakgrunnen oppleves mye av arkivmaterialet med Cosby-vitser uhyggelig: Som en gjentagende festlighet om «spansk flue», et afrodisiakum han spøker om å helle i drinker. Eller en «spesiell» grillsaus som gjør folk yre i ellers uskyldige Cosby Show.

Serien er på det rene med at nåtidstolkninger av gamle dagers humor er en kompleks øvelse, men påpeker samtidig — på intelligent vis — en sammenheng mellom den faderlige vitsemakeren og overgriperen. Viser disse gamle klippene hva slags type han er? En som synes det er greit å dope damer mot deres viten og vilje?

Ulike virkeligheter

Diskusjonen rommer også ulike syn på kvinnesynet i gamle dager: Hvordan et magasin som Playboy kunne representere både misogyni og borgerrettighetskamp, og om hvordan grensene for hva som regnes som «familievennlig», har flyttet seg.

Arkivfilm-veksling mellom opptøyene i Los Angeles i 1992 og finaleepisoden av Cosby Show, er briljant utført. Det sier mye om ulike virkeligheter for svarte amerikanere og hvem de er i det hvite storsamfunnets øyne. «Gå hjem og se på Cosby», var en myndighetsrepresentants oppfordring til de opprørte folkemengdene.

Det er ikke slik at intervjuobjektene i We Need to Talk About Cosby står steilt mot hverandre. Det er snarere en overlapping i verdenssynene deres. I essayistisk stil kommer regissør W. Kamau Bell selv til orde med egne meninger underveis, noe som skaper et personlig preg, noe større enn bare eksperthoder som snakker om en overgriper.

[ Anmeldelse: Japans Oscar-favoritt er en tankevekkende Murakami-tolkning ]

Betimelig

De fleste overgrepssakene er foreldet, og komikeren er bare dømt for ett tilfelle av voldtekt. På grunn av en feil i saksgangen, ble han en fri mann, 84 år gammel, i sommer, etter å ha sonet ti år av en dom på 20.

I motsetning til den tendensiøse Allen v. Farrow, blir aldri We Need to Talk About Cosby en ensidig demonisering. Den er et sammensatt portrett av en velgjører og et komisk unikum som også var en mektig underholdningmogul og en beregnende serievoldtektsmann. Han opererte i en blindsone i kulturen, blir det sagt: Hva med alle rundt ham, som vendte ryggen til eller gjorde overgrepene mulige på andre måter? Spørsmålene er mange, svarene aldri kategoriske. Slik svarer serien godt på sin egen oppfordring: Ja, vi trenger å snakke om Cosby.