Anmeldelser

Anmeldelse: Japans Oscar-favoritt er en tankevekkende Murakami-tolkning

Mang en filmskaper har blitt inspirert av bøkene til japanske Haruki Murakami. Sist i rekken er fascinerende og ettertenksomme «Drive My Car».

Typisk for Murakamis litterære figurer er at de er fremmedgjorte og kjærlighetssøkende. Det ble tydelig i filmen Burning (2019) av den sørkoreanske regissøren Chang-dong Lee – som laget et mystisk trekant-drama av novellen Brennende skur.

Nå har den japanske filmskaperen Ryûsuke Hamaguchi hentet stoff fra Murakamis Menn uten kvinner. Han låner handling og motiver fra novellene Drive My Car og Sheherazade, og kombinerer det med tema fra Anton Tsjekhov-skuespillet Onkel Vanja. Av dette oppstår en fascinerende helhet, som dog kan kjennes i lengste laget med sin tre timers spilletid.

Bedratt ektemann

Hovedpersonen er Yüsuke Kafuku (tenksomt spilt av Hidetoshi Nishijima), en middelaldrende teaterregissør og skuespiller bosatt i Tokyo. Mannen holder på å falle ned i en følelsesmessig avgrunn fordi hans elskede hustru Oto – som livnærer seg av å skrive tv-serier med erotisk innhold – bedrar ham til tross for at hun oppfører seg meget kjærlig mot ham. Paret hadde en datter, men barnet døde som fire-åring for rundt tjue år siden.

Men Yüsuke klarer ikke å konfrontere kona etter at han har oppdaget hennes utroskap. I stedet holder han masken, later som ingenting og synker ned i sjalusi og bitterhet. Ville det ha hjulpet om han snakket åpent om hennes falskhet? Burde han ha sporet opp elskeren og hevnet seg? Eller blir Yüsuke et speilbilde av onkel Vanja i det russiske teaterstykket han spiller hovedrollen i – en resignert grubler som føler at livet er forspilt?

Filmens første tre kvarter går med til å skildre ekteparets forhold til hverandre, før Yüsuke blir en enslig, deprimert mann som forsøker å holde karrieren gående mens angeren martrer ham.

.

Overraskelser

Den tålmodige seer får belønning i form av overraskende møter med personer Yüsuke møter to år senere. Han drar til Hiroshima der han skal bo noen måneder for å sette opp Onkel Vanja på en teaterfestival. Her får han tildelt privatsjåfør Misaki, en kvinne som er født samme år som hans avdøde datter. De to blir langsomt samtalepartnere om alt som er vanskelig i livet. Den unge sjåføren har en livshistorie fylt av bitterhet og nederlag på grunn av sin psykisk ubalanserte mor.

Et nydelig bilde på deres felles skjebne er scenen der Misaki og Yüsuke holder hver sin røyk opp gjennom bilens takluke idet den knallrøde Saaben farer gjennom gatene.

Filmen borer i følelser det er vanskelig å snakke åpent om

—  Kristin Aalen

Kafuku må plukke ut skuespillere til stykket han skal regissere, en prosess som ikke blir enkel da festivalen vil at oppsetningen skal være flerspråklig. Således går rollene til en kinesisk kvinne som snakker mandarin og engelsk, samt en døv kvinne som bruker koreansk tegnspråk. Resten av skuespillerne snakker japansk. Teaterpublikummet vil få teksting på de ulike språkene via en skjerm over scenen.

Jeg er i tvil om regissør Hamaguchi oppnår noe mer med den babelske forvirringen enn at det tar tid å kommunisere mellom aktørene. Men en skjønn overraskelse til oss i kinosalen er at den døve skuespilleren tilfører flere scener en betagende ømhet.

Overraskende vendinger skjer i møtet mellom Yüsuke og en ung skuespiller som den eldre mistenker må ha vært elskeren til Oto. Mye indre spenning oppstår idet vi lurer på hvorfor han ber en slik smellvakker Don Juan-type spille onkel Vanja. Skal han knekke den unge rivalen i løpet av arbeidet med teaterstykket?

---

Film: Drama

Drive My Car

Regi: Ryûsuke Hamaguchi, etter en novellesamling av Haruki Murakami

Med: Hidetoshi Nishijima, Tôko Miura, Reika Kirishima, Yoo-rim Park, Dae-Young Jin

Premiere fredag 4. februar

---

.

Samtaler

Den som forventer ytre dramatikk, kan bli skuffet av Drive My Car. Regissør Hamaguchi skaper lange samtaler som avdekker begjær og drømmer, skuffelser og håp hos unge så vel som middelaldrende. Filmen borer i følelser det er vanskelig å snakke åpent om, men lyttende kinogjengere kan få utbytte også av de talende pausene underveis.

Innsikter som stiger fram, er disse: Det er umulig å kjenne et annet menneske fullt ut, til tross for at man lever sammen og deler seng. Kanskje man kan elske sin partner dypt og likevel ha sex med en annen? Uansett – det er nødvendig å forsone seg med sitt eget hjerte, tilgi seg selv for handlinger man angrer på. Da blir det også lettere å forstå andre mennesker.

Jeg ble svak for den stillferdige sluttscenen fra teateret i Hiroshima. Motvillig stepper regissør Kafuku inn i rollen som onkel Vanja og trøstes av Sonja, spilt av den døve skuespilleren. Gjennom tegnspråk og tekstlinjer på skjermen forstår vi budskapet: Han er nødt til å leve videre. Den dagen han dør, vil han få hvile i fred og møte en barmhjertig Gud.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser