NRK risikerer å bli samlernes talerør i 'Kunstsamlarane'

Det har blitt stadig dårligere med kunstdekningen i riksmediene de siste årene, også i NRK. Den nye serien om kunstsamlere er dermed i utgangspunktet et svært velkomment tilskudd. Den gir oss innblikk i sju sentrale kunstsamleres liv og samlinger.

Men bidrar serien til diskusjonen av hvorfor vi skal bry oss om kunst? Sier den noe vesentlig om kunstens verdi?

LES OGSÅ: Kritikk erstattes av koseprat når NRK dekker kulturlivet. De har mye å lære av Dagsnytt18, skriver Arne Borge

Begrenset fokus

De fleste av samlerne er svært profilerte, ikke minst Hans Rasmus Astrup, som er blant dem som har lagd eget museum til samlingen sin. Akkurat Astrup Fearnley Museet gis uforholdsmessig mye fokus, siden hver episode faktisk åpner med et bilde av dette museet. Indirekte antydes det at dette museet er kjernen i hva vi skal få se.

Det skjemmer serien at det stort sett er de mest synlige og rikeste samlerne vi får stifte bekjentskap med. Et forsonende trekk er riktignok episoden om Jo Morten Weider, bedre kjent som rap-artisten Whimsical, som er den mest «vanlige» av disse samlerne. Men heller ikke i denne episoden får vi så mye innblikk i hva slags kreativ impuls det å samle kunst kan være forankret i.

Jeg savner en forbindelse til en mer hverdagslig samlerform, hvor ikke big money blir toneangivende, men menneskets grunnleggende fascinasjon for former og ting som ikke er direkte nyttige, men som vi samler på fordi vi fester følelser eller bestemte tanker eller minner til dem. Vi er jo alle samlere, uansett om det er frimerker, merkejakker, familiefotografier eller kunst det er snakk om. Samlervirksomheten er uttrykk for noe mer fellesmenneskelige enn svindyre kunstverk.

LES OGSÅ: – Nå er det klikkene i sosiale medier og på nett som styrer NRKs kulturdekning, sier NRK-veteran Annelita Meinich

Mangler kontekst

Jeg savner også en bredere og grundigere kontekst.

Går vi noen århundrer tilbake var det stat og kirke som bestilte verk fra kunstnere, og kunstverkene ble definert av makthavernes interesser. Et kunstfelt med relativt frie kunstnere fikk vi ikke før markedet åpnet for kunstsalg fra sent på 1500-tallet frem mot et blomstrende kunstmarked på 1700-tallet med alle aktørene vi i dag kjenner: Gallerier, museer, kuratorer, gallerister, auksjonshus.

Det er i dette miljøet samleren trer frem på historiens scene som en helt essensiell bestanddel i kunstens økosystem. Uten dem hadde det vært knapt med både offentlige museer og kunstverk, rett og slett fordi kunstnere ville hatt lite å leve av og kunstproduksjon fortsatt ville vært prisgitt oppdragsgivere som ikke kunne gi kunstnere tilstrekkelig frihet (stat, kirke).

NRK-serien tar ikke opp noe av dette: Selv om serien velger å fokusere på nålevende samlere – og det åpenbart er et bevisst valg – hadde den fått et enormt løft om noen linjer i kunstsamlerens historie hadde fått plass.

LES OGSÅ: Arne Borge kan umulig ha fått med seg vår nye, brede satsing på kulturanmeldelser, svarer NRKs kultursjef

Sterke historier

Det aller viktigste spørsmålet i en slik serie er hva slags verdi kunst i det hele tatt har. Klarer serien å belyse noe her? I liten grad.

Noe blir riktignok sagt, som Erling Kagges tanker om at den gode kunsten alltid er tettere på stillheten enn støyen. Slike meditative vurderinger resonnerer med de fleste av samlerne som påpeker hvordan kunsten har forandret deres liv. Gitt dem et tankerom de ellers ikke ville hatt tilgang til. Men det blir for mye synsing og lite systematisk undersøkelse.

Serien svekkes slik sett av sviktende journalistikk. Det virker som om de som har lagd serien først og fremst er fascinert av disse unike menneskene og dermed unnlater å stille kritiske oppfølgingsspørsmål og grave dypere i hva samlernes kunstsyn er. Et stykke på vei blir serien talerør for samlerne og ikke en kritisk undersøkelse av dem og deres virksomhet.

Sterke historier

Kunstsamlarane er velprodusert og gir oss et fint portrett av kunstsamlerne som personer. Men for meg blir dette problemet – at det er altfor stor vekt på nettopp samlerne selv. Vi får for eksempel vite mer om Stein Erik Hagen enn kunsten han eier og hvorfor han bryr seg om den: Hans kamp for å holde familiebedriften oppe samt hans lange vei mot å komme ut av skapet som homofil. Til og med episoden om Jo Morten Weider legger mest vekt på hans person og liv med familien og kjæresten, som «reddet» ham fra det kaotisk artistlivet. Alle episodene domineres av slike «sterke historier» i stedet for å sette ønsket om å samle kunst i en sosial, økonomisk og historisk kontekst.

Det er forstemmende at NRK ikke griper muligheten til å diskutere kunsten når fokuset faktisk rettes mot noe så viktig som samlere. Statskanalen svikter dermed sitt mandat, som Hilde Tørdal var inne på i denne avis for noen måneder siden. De opplyser oss ikke, de øker ikke vår evne til å tenke kritisk og med nødvendig kontekst.

Serien er rett og slett en forspilt sjanse: Med kunstsamleren som linse kunne NRK tatt opp grunnleggende spørsmål om hvorfor vi skal bry oss om kunst.

---

Kunstsamlarane

• Dokumentarserie på NRK
• Slippes 16. november
• Seks episoder à 30 minutter

---