Se for deg følgende programkonsept: En programleder sitter ved et bord i et trangt radiostudio, omgitt av skjermer og mikrofoner. Hun ser ofte på notatene sine mens hun leser. Om lag hvert tiende minutt slipper hun nye gjester inn. Disse diskuterer temaer som Nav, skatteparadiser, hjemmeskole, distriktspolitikk, felling av rovdyr og annet. Produksjonen er svært enkelt filmet. Gjenta dette én time hver ettermiddag.

Suksessfaktorer

Det høres kanskje ut som en ganske dårlig idé, men konseptet jeg snakker om er selvsagt Dagsnytt18. Da de flyttet til NRK1 denne våren, nådde de 300.000 seere. Og der sitter de altså, kveld etter kveld, og diskuterer handlingsregelen og pensjonsreformen, som om det var selvsagt at vi hadde en dannet offentlig som interesserte seg for disse spørsmålene.

Hvorfor er Dagsnytt18 en suksess? Mye av suksessen skyldes selvsagt de svært kompentente journalistene, både på og bak skjermen. Men det handler også om to andre faktorer: For det første har programmet en selvtillit på at stoffet bærer i seg selv, og at substans engasjerer. Den andre suksessfaktoren ligger i den konfliktfremmende formen – at uenige mennesker møtes til holmgang.

LES OGSÅ: – Nå er det klikkene i sosiale medier og på nett som styrer. Det forplanter seg inn i andre tenkemåter, mener NRK-veteran Annelita Meinich

Få egne nyheter

På kulturflatene til NRK ser det annerledes ut. Tidligere hadde man en daglig halvtime med Kulturnytt klokka 8 hver morgen, men denne er for lengst lagt ned. I stedet får vi på Nyhetsmorgen noen sjeldne kulturkommentarer, en og annen anmeldelse – og ellers som regel en kulturreporter som kommer halsende inn i studio og refererer til en kultursak som står på trykk i dagens Klassekampen, eller at Tom Cruise kanskje er i Norge.

NRKs kulturredaksjon har med andre ord i stor grad gått fra å skape kulturnyheter til å gjengi dem. Det er det ene problemet, og det er ganske underlig, gitt at ingen medier i landet har i nærheten av deres bemanning.

Konfliktfritt

Det andre problemet er at kulturstoff langt på vei har blitt ensbetydende med koseprat. På politikkområdet er konfliktorientert meningsbrytning selvsagt, men når det kommer til kulturflatene så har rikskringkasteren favorisert en anbefalings- og «like»-kultur.

Radioprogrammet og podkasten Kulturstripa er et godt eksempel på dette. Her har journalistene med seg nye anbefalinger av TV-serier og podkaster de «elsker», uten å nødvendigvis ha et særlig godt vokabular for hvorfor de liker det. Det er som om de tenker at entusiasmen alene skal bære dem – noe som er naturlig i et miljø med få motforestillinger.

Det er forståelig at kulturprodusentene velger å løfte fram det de mener er bra. Strømmekulturen har gjort kulturtilbudet enormt, og da er det kanskje et vel så viktig samfunnsoppdrag å sile ut det beste, slik at lytterne får kvalitetssikrede anbefalinger.

Manglende selvtillit?

Likevel er denne heia-kulturen kjedelig og ensformig i lengden. Derfor undrer det meg hvorfor NRKs kulturdekning ikke oftere oppsøker uenighet. Ikke bare fordi det er et godt offentlighetsideal å fremme meningsbrytning – men også rent kommersielt vet alle medier at konflikt og uenighet er nyttige grep for å skape oppmerksomhet, som nevnt med tilfellet Dagsnytt18.

Selv om slike påstander er vanskelige å bevise, mistenker jeg at dette handler om en svekket tillit på kulturstoffets vegne i statskanalen. Kanskje er man redde for at filmene, seriene, bøkene, podkastene, sceneoppsetningene og musikkutgivelsene ikke tåler litt røffere behandling? Eller kanskje det handler om at man er redde for å innta rollen som «smaksdommere» i en egalitær kultur som den norske?

Uansett tror jeg det enkleste grepet NRKs kulturarbeidere kunne gjort for å gi kulturstoffet en tydeligere plass i eteren, på nett og på tv-skjermen, ville være å fremme en modigere debattkultur. Norge er tross alt en kulturglad nasjon, hvor publikum strømmer til konserter og litteraturhus. Da må NRK ta det for gitt at det som skjer i kunstens og kulturens verden er for viktig til å anbefales og kjæles med.

Les flere kommentarer fra Vårt Land:

Mens flere varslere er ute, er Giske på vei inn. Det lønner seg ikke å varsle mot mektige mennesker

Om 100 år vil vi kalle vindmøllene kulturlandskap