Hvordan kan en biennale, en kunstutstilling som finner sted annethvert år, huske seg selv? Det er et viktig spørsmål i forbindelse med årets Momentum, som langt på vei viser verk fra tidligere utgaver av nettopp denne utstillingen. Momentum «ser tilbake på ni tidligere utgaver, erindrer og gjenskaper øyeblikk som kan definere nåtiden,» leser jeg i biennalens selvpresentasjon.
Enkelt sagt vises rett og slett mange verk vi har sett på tidligere på nytt i årets Momentum. Og sånn er det jo: når vi minnes noe så, ja, dukker det opp igjen.
Dobbelteksponeringer
Noen av «minnene» er gode. Som Ilka Halsos foto- grafi Kitka River (2004), som balanserer mellom natur og kultur: over en vill skog er det reist et glasspalass, som for å antyde at naturen må tas vare på med andre midler enn den selv har til rådighet.
Blant mine favoritter er Sissel Tolaas' MOLECULE MOVX015 som var å finne på Momentum i 2015. I trappegangen, da som nå, kan vi kjenne lukten av verket. For det er bare en lukt. Begge gangene nøt jeg at der var et kunstverk jeg ikke kunne se: Duftkunst er en flyktig affære, men trenger likevel dypt inn i følelsesapparatet, ja, minnene våre. Den pompøse beskrivelsen av verkets gjenutstilling klinger imidlertid falsk: «Når denne duften nå kommer tilbake som et minne, vil verket ta bolig i publikums legemer som en proustiansk sanseopplevelse». Dette er jåleri som ikke tilfører gjentagelsen noe.
LES MER: Heddaprisvinnaren sto naken på scena som ein kritikk mot kommersialiseringa av kvinnekroppen
Gjentagende historie
Finske Eija-Liisa Ahtilas videoverk Today (1996/97), knyttes sterkt til minnearbeidet utstillingen skal manifestere. Verket forteller en historie fra tre forskjellige synsvinkler: En fars, en bestefars og en datters. Det viser at en hendelse kan betraktes så forskjellig av ulike mennesker at det knapt finnes likhet når versjonene sammenlignes. Gåtefullt og fascinerende.
Salla Tykkäs Victoria (2008) kan også sees som uttrykk for erindring, siden den viser fremveksten av en blomst i revers, slik også denne utstillingen spoler tilbake gjennom verkene. Å se historien baklengs kan være en øvelse i å finne ut hvordan nåtiden er skrudd sammen.
Fiktiv vold
Blant de nye verkene verdt å merke seg er Stine Marie Jacobsens prosjekt Direct Approach (2012-) et høydepunkt. Kunstneren har dialog med helt vanlige mennesker som diskuterer voldelige scener fra filmer som har gjort inntrykk på dem. Jacobsen går dypt inn i kjernen av hvordan og hvorfor vi berøres av den fiktive volden.
Andre Alves poetiske Pre-text (2012-2019) er verket jeg liker best. I all sin enkelhet sier det noe om hvordan vi hele tiden redigerer fortiden når den dukker opp igjen. Gjennom overmalinger av store deler av forskjellige tekstsider – deriblant fra en Knausgård-bok – reduserer han forelegget til konkret poesi. Det som gjenstår er oppfordringer, påpekninger eller undrende sentenser som leder oss inn vår egen assosiasjons- verden.
Kuratorisk svak
Det er fine verk her, med andre ord, men det kuratoriske grepet er svakt.
Det store problemet er at det er høyst uklart hvorfor de «gamle» verkene resirkuleres. Det er nært forbundet med følelser, leser jeg i kuratorens essay, med et «ikke-vokabular» vi deler, som lar oss «plassere kroppene våre i soner uten klare grenser». Javel? For meg blir dette tåkete. Kuratoren Marti Manens essay om følelser er likevel på mange måter veldig fint, særlig der han insisterer på at følelser kan være en viktig – men ofte usynliggjort – del av historieforståelsen og tenkningen. Men denne innsikten har ikke blitt overført til utstillingen. Minnefokuset skaper en uklar ramme for hele biennalen, som truer med å undergrave kunsten jeg ser, som faktisk står fint i egne rammer.
Dårlig erstatning
Om vi først skal ta kuratoren på ordet, er det uklare erindringer vi er vitne til, for det er ingen sammenheng mellom kunstverkene. Minner knytter seg i virkeligheten til andre minner – eller elementer av nåtiden – men her er det lite bindestoff for hukommelsen. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor Ragnar Kjartanssons storslagne neonskilt med teksten «Scandinavian Pain», som ble plassert på en låve utenfor Moss under Momentum i 2006, er tatt med. Minnet om verket er nemlig kun et foto: en dårlig erstatning for det opprinnelige inngrepet i den lokale kulturen – og kuratoren drar ting langt når han hevder at vi minnes «denne frasen gjennom et fotografi, slik at verket gjenoppstår som et spor av det det en gang var».
Erindringene, om de skal kalles det, blir for puslete til at det skjer noe av betydning i tilbakeblikket. Og de oppstyltede forklaringene av hva som skjer når verket «kommer tilbake» klarer aldri overbevise om hvorfor de må «minnes», ihvertfall ikke i denne formen.
Kjetil Røed
kultur@vl.no
