En enestående kunstnerisk gavepakke til Oslo

Jeg sitter i et bibliotek med utvalgte klassiskere fra verdens­litteraturen. Foran meg sitter Herman Melvilles Bartleby, skriveren og resiterer seg selv. Ute på gangen kommer en annen roman gående, Crash av J. B. Ballard, og titter inn. Mette Edvardsens verk – som er inspirert av «bokmenneskene» i Ray Bradburys roman Fahrenheit 451 – handler om mennesker som memorerer bøker utenat og publikums interaksjon med dem.

Det er en spesiell opplevelse å snakke med noen som forsøker å bli en bok. Men så er det heller ingen vanlig Biennale, dette. OsloBiennalen er i tettere dialog med byen og dens befolkning enn noen annen biennale jeg har vært borti. Og det sier en del, for jeg har sett en del av dem etterhvert.

Dialog med byen

Dette er første utgaven av biennalen, som varer fem år hver gang (!), men det er langt fra begynnelsen på samarbeidet mellom kuratorene Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Eva González-Sancho. De siste årene har de stått bak en rekke forskjellige prosjekter fra seminarer om byutvikling til poesiantologier og kunstproduksjon, deriblant stod de bak Marianne Heskes House of Commons (2014), et av de viktigste kunstverkene på denne siden av årtusenet. Et lite husmannshus på utsiden av stortinget minnet oss om at vanlige folk fortsatt bør være utgangspunktet for demokrati.

Det som virkelig imponerer meg med OsloBiennalen er at ingen av verkene isolerer seg fra verden rundt, altså i dette tilfelle byen Oslo. Det er mer unikt enn man kanskje tror for er det noe biennaler gjerne gjør er det
akkurat det: Kryper inn i den hvite kube og blir der, mens den snur veggen til verden utenfor.

Berører fellesskap

Øystein Wyller Oddens Power Line Hum tar i bruk orgelpipene som befinner seg i Oslo rådhus for første gang ved å avspille lyden av strømfrekvensen i byen; selve orgelet ble aldri montert, siden det var for dyrt. I dag står det et langt rimeligere hammondorgel der i stedet. Summingen fra strømnett som knytter byens borgere sammen berører en nerve i andre fellesskap også, for den minner om at det er mer som fører oss sammen enn det som splitter oss, bare vi tenker oss om. At tidligere uhørte lyder runger får meg til å tenke: noen ganger trenger vi å hente frem det som allerede er der i episk form for å anerkjenne forbindelsen mellom oss.

Franske Carole Douillards The Viewers består av en gruppe mennesker som står samlet og stirrer på forbipasserende. Det er kleint å stirres på synes nok mange, men egentlig ligger en utfordring i verket som klinger med Wyller Odden: Vi må tørre å se andre i øynene, anerkjenne hverandres eksistens, også utenfor familiens smale kretsløp, for å få øye på andres virkelighet og verdi.

Økern vitaliseres

Gaylen Gerber, på sin side, fargelegger den siste av brakkene som ble bygget av nazistene under andre verdenskrig her i byen helgrå. En del av byhistorien som sjelden legges merke til blinkes ut gjennom den ensfargede paletten. Mye av biennalen handler om denne type synliggjøring eller klargjørende skifte av perspektiv i byens geografi og historie. Ikke på konkluderende vis, men som en bevisstgjøring av det som kan gå under radaren. Byen husker seg selv gjennom kunsten, kunne man kanskje si. Lisa Tans bidrag består av noe så prosaisk som å pusse opp toalettene i Myntgata, som er biennalens hovedsete, hvor det også befinner seg atelierer for byens kunstnere. Tan
peker på at kunstproduksjon ikke alltid må ende med et «verk», men kan pusse på eksisterende steder så de skinner.

Jan Freuchen, Jonas Høgli Major og Sigurd Tenningen står bak skulpturpaviljongen Oslos Samlede Verker (forkortet OSV) som viser ulike verk fra Oslo Kommunes kunstsamling som ellers står på lager. Å løfte frem verk fra byarkivet er sympatisk i seg selv – også det en synliggjøring av historie – men det er et spesielt betagende syn når de troner midt i et av byens traurigste områder: Trafikkmaskinen på Økern. Slike ingenmannsland blir gjerne tømt for historier, og dermed energien nye perspektiver tilfører. Med disse verkene flettes byens og kunstens historie inn i stedet på vitaliserende vis.

Kunstens slagmark

Denne biennalen er også blitt svært så tilgjengelig. Den vanlige kunstlingoen, som ofte kan være fremmedgjørende, er erstattet med et klart og tydelig språk i formidlingsmaterialet. Akkurat det er faktisk litt overraskende for i Eeg-Tverbakk og González-Sanchos forprosjekter var ikke deres tale alltid like tydelig. Men de har ryddet opp, takk og lov.

For handler ikke god kunstpresentasjon om å bryte opp det til tider stive kunstrommet slik at borgerne – og ikke bare kunstfolk – kan benytte seg av det? I performancen And Their Spirits Live On, som fant sted i det gamle Museet for Samtidskunst, setter Marianne Heier idealiserte bilder opp mot det virkelige liv. «Kroppen er en slagmark», som Heiers kompanjong sa under forestillingen (og siterer dermed kunstneren Barbara Kruger): Ja, kroppen er åsted for kontinuerlige forhandling mellom alle mulige forestillinger om hvordan den – og historien som omslutter den – skal se ut. Da gjelder det å ikke forføres av historier som binder oss til idealer som undertrykker fremfor å frigjøre oss. Og er det ikke slik med kunsten også; at den i virkeligheten er en slagmark hvor mange historier strides om definisjonsmakt? Også her er det viktig å ikke sitte fast i et idealbilde hvor kunsten mister kontakten med historiene som kretser rundt i virkelige menneskers byer og liv, for det er der kampen om hva kunsten skal være vil utspille seg på en måte som virkelig betyr noe.

OsloBIENNALEN er utvilsomt på rett vei i så måte. Følger de dette sporet er prosjektet intet mindre enn en enestående, kunstnerisk gavepakke til byen.

---

KUNST

• OsloBIENNALEN
• Første utgave, 2019–2024

---