Tilbake til det nye

Knut Wiggen var en pioner i den elektroniske avantgarde-musikken i Norden og Europa. Han var født i Norge, men virket i store deler av livet i Sverige, hvor han grunnla Elektronmusikstudion EMS i Stockholm. Her utviklet han i årene 1972–1976 en software for musikk kalt MusicBox. Dette er «verdens første objektorienterte simuleringsspråk for musikk», som det heter på hjemmesiden knut-wiggen.com.

Vi snakker altså om god, gammaldags datamusikk. Fredag utgis for første gang de fem komposisjonene Wiggen skapte med MusicBox i perioden – i alle fall de som ikke er blitt borte for ettertiden. Musikken blir, paradoksalt nok, tilgjengelig på det analoge og ikke helt nye formatet vinyl, men selvsagt også i alle digitale kanaler.

«Visjoner for nuet»

Bak Wiggens arbeid både i studiosammenheng og i konsertforeningen Fylkingen ligger en grunnleggende modernistisk idé: En ny tid trenger en ny musikk. Den gamle har utspilt sin rolle, og den nye må bygges med utgangspunkt i samtidens teknologi. Eller kanskje det er å ta for lite i: Framtiden må formes fortløpende, og komponeringsarbeid og teknologisk nybrottsarbeid er to sider av samme sak. I perioder hadde han også drahjelp fra tunge institusjoner som Sveriges Radio og Moderna Museet, før tidene igjen forandret seg.

Mye av fascinasjonen ved Electronic Works 1972–1975 kan knyttes til tilblivelseshistorien. Modernismen forutsetninger og det å gå med det modernes medvind i ryggen, tilhører selvsagt en tid som mer og mer glipper unna for oss. Det kan jo bare være ett første skispor over Polarisen.

LES OGSÅ: 2018s beste poplåt synger om Kunstnerens fingeravtrykk i skaperverket.

Pling i bolla

Wiggen mente åpenbart at MusicBox var et forsøk på å møte de estetiske utfordringene i tiden med konkrete eksempler. Lydene som foreligger her er altså ment som komposisjoner i ordets rette forstand, ikke bare som forstudier man kunne ha sett på med samme interesse som man betrakter bølgene i et oscilloskop og analyserer en frekvenskurve

Stykkene har suggestive titler som Sommarmorgon, Resa, og Massa, og det er først slående hvor sparsommelige flere av komposisjonene er. Den totale mengden av lydbølger er ikke overveldende stor på albumet under ett. Sommarmorgon er vakker og lys, men det er et skarpt, litt kjølig lys, og kan godt være et gjenskinn i de mange metallplatene i en nyoppført Arnold Haukeland-skulptur man går forbi på vei til et sted i byen. Resa er mørkere og naturlig nok mer fylt av bevegelse, men forstadsblokkene man starter reisen mellom er ikke skremmende, det er ikke Axel Jensens Epp. Det bygges framtidsoptimistisk på alle kanter. Et SAS-fly høyt der oppe. Andre spor peker igjen fram mot det som vi etter hvert forbinder med en slags tidlig dataspillyd, mens bare Massa beveger seg mot det mer kompakte og kanskje klaustrofobiske eller ubehagelige.

Jeg merker at jeg leter etter visuelle motstykker, og at disse nok umiddelbart kommer av seg selv fra forestillingen om en tid som ligger 30–40 år tilbake i tid. Slik man kan se for seg at det var. Alle de fem titlene på albumet roper i det hele tatt etter ledsagende bilder, og musikken ville nok ha fungert bedre som soundscape i en kunstinstallasjon eller ledsaget av filmatisk materiale enn den gjør alene fra dataen på kjøkkenbordet. Men betyr retro-assosiasjonene også at musikken føles passé?

Det er naturligvis vanskelig for oss å forestille oss hvordan denne lyden hørtes ut for de som hørte den for første gang på 70-tallet. I dag forholder vi oss til resultatene av tiår med digital musikkproduksjon hver dag, og er i så måte også vant til å oppfatte helt andre lyder som musikk enn de var den gang. Vi har hørt mye, uten at øra av den grunn har detti av.

LES OGSÅ: Det gamle og ultramoderne henger sammen i Lindstrøms bestillingsverk for Henie Onstad kunstsenter.

Ny-gammalt

Wiggen ser ut til å ha tenkt annerledes enn mange av sine samtidige i feltet på 60- og 70-tallet, som for eksempel jobbet med konkret musikk, der analoge bånd og elektronisk bearbeidelse av lydopptak var utgangspunktet. Det er vanskelig å komme utenom en sammenligning med Arne Nordheims elektroniske verk i noenlunde samme tidsrom, og det må nok sies at som lytteropplevelse står hans verk i dag igjen som mer levedyktige og flerdimensjonale enn Wiggens. Men sammenligningen har også en innebygd skjevhet i seg, for ingen kan ta ifra Wiggen at han på ett felt var langt foran alle andre.

Komponisten lagde heller ikke mer musikk med MusicBox etter 1975, og kvittet seg også med mye av dokumentasjonen, slik jeg forstår det. Det er derfor som tidsdokument denne utgivelsen har sin styrke, som ett av de første av mange spennende kapitler i historien om teknologiens samspill med musikkhistorien.

LES OGSÅ: Spiritualized sitt nye album er, uansett livssyn, et tydelig tegn på at mennesket ikke lever av brød alene.

Slippfest

Det anbefales forøvrig også en tur innom knut-wiggen.com. På hjemmesiden er det gjort en fantastisk jobb (av Jøran Rudi) med å dokumentere komponistens biografi, teoretiske tilnærming og arbeid, ledsaget av et spennende tekst- og bildemateriale. Noen klager på dagens såkalte minnepinne-konserter, at det er for lett for tida, og de kan jo få vann på mølla si her fra den gang datamusikken var «ekte» greier og tidslinja var papirstrimler matet inn i datamaskinen. Det er et stykke fram til «apper som letter arbeidsflyten».

Det er plateselskapet O. Gudmundsen Minde, drevet av Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug, som står bak utgivelsen. Slippet markeres også med en avspilling av verkene på Notam i Oslo den 18. oktober.