Paddy McAloon lever et svært tilbaketrukket liv et sted i Consett, Durham County i Nord-England. Gjennom ni album med bandet Prefab Sprout står han bak noen av pophistoriens mest raffinerte sanger, men det kommer sjelden ny musikk fra den kanten. Noe av forklaringen ligger nok i sterke helseplager knyttet til både hørsel og syn. For ti dager siden dukket likevel McAloon-låten «Who Designed the Snowflake» opp, som et bonusspor på Blood Red Roses, det nye albumet til – av alle – Rod Stewart. Det er 2018s beste popsang.
Total snø
Prefab Sprout har gitt ut til sammen ni album. Andrealbumet, klassikeren Steve McQueen fra 1985, trekkes oftest fram, men hele katalogen er knallsterk. Gjennom intervjuer har Paddy McAloon i årenes løp avslørt at han i tillegg har en rekke uutgitte albumprosjekter liggende, og med ujevne mellomrom kommer låter fra disse ut. «Who Designed the Snowflake» er visstnok fra et julealbum kalt Total Snow, som det har gått rykter om i flere tiår.
«Who Designed the Snowflake» er en relativt enkel komposisjon, som på et punkt bryter over i en litt mer kompleks C-del, eller bridge, før den igjen returnerer til utgangstemaet. Med sine luftige kassegitarer og eteriske synther kunne den ha gått rett inn i den sangsyklusen Prefab Sprout presenterte på albumet Andromeda Heights i 1997. McAloon har hele veien vært en mester med ordene, men fra de mer quirky tidlige tekstene, merker man en dreining mot det metafysiske et stykke ut i karrieren, ikke minst på nevnte album. I en låt som «The Mystery of Love», uttrykker han kjærlighetens mysterium slik:
Have you ever thought who made all those stars
In the endless sky above
It's a mystery, but no mystery like the mystery of love
Should I live to see someone smarter than me
Explain the secrets of the skies
I won't be too impressed, I've got a tougher test
What's going on behind your eyes?
Kosmiske perspektiver
På platen Let's Change the World with Music fra 2009, forsøker McAloon i låten «Earth – The Story So Far» (ikke småtteri!) å bringe vitenskap og Juleevangelium sammen: «Science broke the news, the only absolute is light (Save me, save me) – Wasn't that the message of the star at Christmas night? (Love me, love me)». I singelen «The Sound of Crying» fra 1992 tar McAloon på seg det som kan virke som den umulige oppgaven å diskutere det ondes problem i en tre minutter lang popsang. Resultatet er en skremmende aktuell låt om båtflyktninger, menneskelig fortvilelse og rop etter en Gud som kan føles fjern i all ondskapen: «If you're listening up there, you could consider this a prayer».
I årets låt uttrykkes en sterk visshet om Kunstnerens fingeravtrykk i skaperverket. McAloon ser skaperen i snøkrystallens skjørhet, men også dets motstandsdyktighet i en storm, i at det er skapt skygger der tvil kan luske, i planetenes baner og i nyfødt babyhud.
Some will tell you nature’s random
That beauty’s just a quirk
I believe an artist is at work
Shhhhhh an artist is at work
I say, look, a genius at work
Årets julehefte
Jeg må nok innrømme at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle trekke fram en Rod Stewart-framføring som et høydepunkt i 2018, og selv om man kunne ønske seg Paddy selv bak mikrofonen, må det sies at Stewart gjør sangen ganske nøkternt og fint. Jeg trenger egentlig ikke noe annet julehefte i år enn dette.
Låtens styrke ligger i McAloons og all god popmusikks evne til enkelhet, samtidig som det er både musikalsk motstand og tekstlig subtilitet nok. Bildene er konsistente og sterke nok til å bære, kombinasjonene interessante, og fra poetikkens ABC, kapittel 1: Alt gis ikke ut ved dørene. Det forekommer sjeldnere og sjeldnere at popmusikk har denne evnen til å åpne himmelens sluser over oss på denne måten, eller kanskje er det bare fordi jeg begynner å bli gammel og sur, men når det skjer, er det i disse krysningspunktene.
Og hvis jeg først har sagt at jeg er gammel og sur, så kan jeg vel like gjerne peke på at for meg er den moderne lovsangsmusikken et eksempel på et sted der det ikke funker, nettopp av disse grunnene. Det finnes aldri ett bilde som løfter. Jeg sa jo at jeg var sur. Syng denne i stedet!
LES OGSÅ: Spiritualized sitt nye album er et tydelig tegn på at mennesket ikke lever av brød alene.
Lenkene som ramlet av
Sangen til Paulus og Silas ble etterfulgt av at fangelenkene ramlet av, ikke bare deres egne, men også alle medfangenes, og naturligvis til fangevokterens store fortvilelse. Men som alle vet, finnes det enda en merkelig vending i denne fortellingen: Paulus forsikrer den livredde fangevokteren om at «Vi er her alle!», og ingen rømmer.
Både fortellingen om Paulus og Silas i fengselet og tanken om den helseplagede opphavsmannen bak låten «Who Designed the Snowflake» kan på litt forskjellige måter sende tankene i retning av sluttscenene i den mye leste Karen Blixen-langnovellen Babettes Gjestebud fra 1950. Som mange vil vite, handler den om Babette som kommer til ganske så innsnevrede forhold (også religiøst sett) i lokalsamfunnet i Berlevåg, fra oppstandene under Pariser-kommunen på 1870-tallet. Ingen vet egentlig hvem hun er, og hun jobber som husholderske for to søstre. De vil ha maten sin som de kjenner den fra før. En uventet vending inntreffer da Babette vinner 10.000 francs på en gammel lotterikupong, men til tross for at hun nå er rik, fortsetter egentlig livet som vanlig helt til Babette ber om én ting: Å få lage et festmåltid.
LES OGSÅ: Paul Weller er ikke like sint lenger. Men han har ikke stagnert.
Gourmetkokken
Skildringene av virkningene av dette måltidet blant folket kan leses som et bilde på hvordan Blixen mener kunsten kan fungere. Babette er nemlig parisisk gourmetkokk. Uvennskap opphører, fangelenker løsner, forståelse, lykke brer seg. Det kan jo selvsagt høres for lyst ut, men det er frivillig å spise, og en utslitt Babette har svidd av 10.000 franc for medmenneskene sine. Også for de som var veldig skeptiske til henne, og helt uten om å be om noe til gjengjeld.
Jeg mener ikke å si at det var noe kunstnerisk aspekt ved Paulus' og Silas' sang i fengselet som gjorde at lenkene ramlet av (selv om det sies at spesielt Silas hadde en flott Scott Walker-aktig baryton). Men det er rørende at de synger. Du synes det er rart at sangen skulle ha handlet om snøflak?
