Anmeldelse

Henie Onstad Kunstsenter (HOK) feirer 50-årsjubileum med en utsolgt konsertserie bestående av i alt tre framføringer av bestillingsverket «Blinded by the LEDs» denne helgen. Mannen bak verket­, Hans-Peter Lindstrøm 
(f. 1973), omtales ofte som kongen av «space disco». Det er en merkelapp som i løpet av denne åpningskvelden heldigvis skal vise seg å være altfor begrenset.

At HOK og elektronisk musikk hører sammen er opplagt. Da senteret åpnet i 1968, var det Arne Nordheims epokegjørende elektroniske verk Solitaire som ble framført.

Når Henie Onstad nå feirer 50-årsjubileum og løfter fram en av de største norske elektronika-komponistene de siste par tiårene, på høyden av hans karriere, illustrerer det HOKs evne til å ta pulsen på samtiden: Ikke et museum i tradisjonell forstand, men et senter der kunst skapes og oppleves.

Videre er ideen om en kontaktflate mellom populærmusikken og kunstfeltet noe av det aller mest fascinerende ved denne­ ­jubileumsforestillingen. Hva velger Lindstrøm å fylle denne flaten med? I forkant av konsertserien har han sluppet en låt med tittelen «Blinded by the LEDs». Det er absolutt ingenting galt med den, men den er samtidig proto-Lindstrøm-disco. Skal HOK denne kvelden bare fylles med mer av samtidens mest intelligent dansemusikk, eller vil artisten benytte denne enestående sjansen til å bringe popmusikk og kunstmusikk sammen?

Modernitetsskepsis

En sammenligning av Nordheim og Lindstrøm gir ellers liten mening. De estetiske utfordringene og tidene verkene er oppstått i, er for ulike. Det er likevel verdt å merke seg at der Nordheim og medarbeidere på Henie Onstad viste en romantisk begeistring for fremtiden, uttrykker Lindstrøm selv en viss skepsis i programteksten:

Blinded by the LEDs handler til syvende sist om hvordan man alltid fascineres av det nye og moderne, ofte på bekostning av det bestående og allerede eksisterende som fortsatt er velfungerende. Dette gjennomsyrer tiden vi lever i og har gjort det siden tidenes morgen. Men er nå alle disse såkalte fremskrittene til vårt eget beste?

Så selv om vi ikke skulle sammenligne: Kommer vi i løpet av kvelden i en situasjon der et verk fra 1968 blir stående i det ­modernes medvind, mens musikken fra 2018 blir en slags moderasjonens og reservasjonens innsikt i etterkant?

Et ekte kunstverk

Wow!-faktoren ved det man ser når man går inn i Studiosalen gjør at slike tanker er fort glemt. På en scene­forhøyning midt i rommet er det rigget til med store stativer i en sirkel, bestående av et enormt antall synthesizere, trommemaskiner og effektbokser. ­Hovedpersonen selv står inne i sirkelen, den hvite 
t-skjorta­ er gjennom hele konserten kun synlig i åpningene mellom høyttalerne og synthstativene, der han i løpet av den timen konserten varer beveger seg rundt hele instrumentsirkelen.

Nederst i en del av riggene står det Fender Rhodes-pianoer. Hver gang Lindstrøm er nede på disse pianoene spiller han intervaller, melodier eller akkordrekker med tonale referanser til musikalsk tyngde, som norske folketoner, salmer eller annen kirkemusikk. Alltid bare brokker av gangen og ofte kastet inn i en trommemaskinloop eller omkranset av hans karakteristiske synth-arpeggiator eller av filtrert støy. Samtidig snurrer Kyrre Heldal Karlsens bilder av norske landskapsmotiver bak på veggen, fokusert og grovt pikselert om hverandre, som musikken.

LED

I midtpartiet tennes LED-lysene over sceneplattingen, TV-monitorer på gulvet flimrer og ­lysene på veggene blir en moderne­ runddans av lysstaver og striper. Musikken kjører i gang store stemninger eller bygger opp til det vanvittige Lindstrøm-lugget, men hver gang folk begynner å danse, undertrykkes det påbegynte, det kuttes opp og noe nytt påbegynnes, mens ­ekkoet av det forrige henger igjen over i det neste. Lyden er krystallklar og med en nydelig separasjon, og framføringen viser også hvor teknisk god Lindstrøm er på sine instrumenter.

Blinded by the LEDs et ambisi­øst og vellykket forsøk på å lage et norsk samtidsverk, der det gamle og ultramoderne henger sammen. Med tanke på Lindstrøms ten-sing-bakgrunn er det kanskje ikke så rart at deler av verket minner om en slags oppkuttet koral-form.

Når lyset kommer på og Lindstrøm trer ut av sirkelen og ­ydmykt løfter hånda og smiler sjenert mens han mottar ­applausen, har han vist at han akkurat nå kanskje er den viktigste ­musikeren vi har i populær­musikkfeltet i Norge.

Ole Johannes Åleskjær

anmeldelse@vl.no