Sjarmerende dansk film viser menneskene bak statistikken

Selv i det som gjerne kalles en gullalder, har Norge nokså skarpe skiller mellom filmer som skal underholde og filmer som skal være «viktige». Slik er det ikke i Danmark. Årsakene er sammensatte, en av de viktigste handler om selvtillit. Våre sørskandinaviske søstre har betraktelig sterkere filmtradisjoner enn oss, de første danske produksjonene skriver seg fra 1896, da mediet var et snaut år gammelt.

Tidlig på 1900-tallet var Danmark regnet som en av verdens største filmnasjoner, frontet av regissøren Carl Th. Dreyer (Jeanne d'Arc) og produksjonsselskapet Nordisk Film. Foretaket, med sin karakteriske isbjørnlogo er fremdeles en skandinavisk gigant, men i 1910, fire år etter etablering var det verdens nest største. Denne første gullalderen fikk en bråbrems etter Hollywood-dominansen fra og med første verdenskrig. Men fra 1990-tallet, med dogmefilm-bevegelsen og Lars Von Trier i spissen, ble landet igjen en internasjonal ledestjerne med sine nedstrippete filmhistorier, som gjerne utforsket det mellommenneskelige.

LES OGSÅ: Svensk film om flerkultur er optimistisk, uten å sky problemene.

Dressjakke

I dag er flere av verdens ledende regissører og filmskuespillere danske, og landet har betydelig filmeksport. Historiene kan virke tilforlatelige, med sine beskjedne virkemidler og indre dramatikk. Men et nærmere blikk på dansk film avslører hvor høyt de verdsetter manushåndverket. Der både handling, symbolikk og avgjørende gjenstander kan virke vilkårlige i norsk film, er ingenting tilfeldig i dansk. Manuskriptene følger gjerne et strengt mønster: Etter tjue minutter er hele persongalleriet introdusert, etter førti tar hovedpersonen et avgjørende valg, et point of no return.

Sjarmøren er iranskfødte Milad Alamis spillefilmdebut, men regissøren og manusforfatteren er solid plantet i denne danske fortellertekniske håndverkstradisjonen. Det er en oppsiktsvekkende helstøpt og gjennomarbeidet førstefilm, der detaljene går opp i en høyere enhet, alt er ladet med mening.

Den viktigste detaljen er hovedpersonen Esmails dressjakke, en svart, stilig og moteriktig variant fra billigkjeden Zara. Han ikler seg den nesten hver kveld, setter seg på vinbar og forsøker å tiltrekke seg kvinner. Et samboerskap med en danske vil være utslagsgivende for å få opphold i landet, og Esmail har dårlig tid. Jakken er pynt, tegn på «vestlighet» og et livsviktig arbeidsverktøy.

Formelpreget

Regissør Alami sjonglerer selvsikkert to handlingsspor: Esmails gryende forhold til den assimilerte landskvinnen Sarah og en tragedie fra fortiden. Sistnevnte spor glir nesten umerkelig over i thrillersjangeren. At grepet ikke føles påklistret i det som nok kan kategoriseres som «drama med sosial samvittighet», sier mye om Alamis fortellerevner.

Det er kanskje dette strengt «formulariske» som gjør dansk film mindre redd for ubehag – kulturelt, sosialt eller kroppslig - enn svensk og norsk film, og Sjarmøren er et utmerket eksempel. Den føles frisk og overraskende selv om man kan stille klokka etter den.

Samtlige rollefigurer er utstyrt med en psykologisk dybde som gjør oss nysgjerrige. Der biroller i de fleste filmer kun er utstyrt med høyst to egenskaper, og enten fungerer som hindring eller hjelp for helten, rommer livene til persongalleriet i Sjarmøren rike og sammensatte erfaringer og følelser. Det er lett å se for seg historien gjenfortalt fra en av de andres perspektiv, vi får forståelse for samtlige involverte.

LES OGSÅ: Emma Thompson briljerer i En dommers dilemma, der juss og religion kolliderer.

Ubekvem eleganse. Vi følger altså hovedpersonen Esmails desperate kamp for å få opphold i et land der innvandrere har diskutabel popularitet. Underveis gjør han gale valg, men han beholder hele tiden publikums sympati. Dels takket situasjonen han er i; sårbarheten når han skyper med familien der hjemme, at han han forblir en outsider, også i det dansk-iranske eksilmiljøet. Dels på grunn av skuespillerinnsatsen til Ardalan Esmaili. Iraneren har vokst opp i Sverige, lærte seg dansk for denne rollen og det er all grunn til å spå ham en internasjonal karriere. Her blander han Esmails sårbarhet og desperasjon med handlekraft og karismatisk filmstjernefaktor – uten at det går på troverdigheten løs.

Sophia Olssons foto har også denne dobbeltheten: Klaustrofobisk sosialrealisme i sømløs overgang til smakfull selvsikkerhet. Sjarmøren er en imponerende legering av det elegante og det ubekvemme.

Humanistisk

Filmen er altså et nennsomt gjennomarbeidet thrillerdrama, men også en historie om Europas måte å behandle flyktninger på. Esmail har arbeid (som flyttemann – nok et eksempel på gjennomtenkt symbolikk), snakker språket og omfavner i høyeste grad «vestlige verdier», men er offer for et ansiktsløst byråkrati som kun ser ham som et tall. Sjarmøren viser hvor godt egnet filmmediet er til å få frem det menneskelige og unike i debatten om flyktninger.