Svensk håp

De største forskjellene – økonomiske som kulturelle – mellom Norge­ og Sverige bunner i ulike­ sysselsettingsmønstre. Mens vi har drevet jordbruk, fiske og eksportert litt papir og ganske mye olje, har naboen i øst produsert: Fyrstikker, symaskiner, stasjonære og mobile telefoner, flatpakkede møbler, kjøretøy og mye annet. Med byer sentrert rundt hjørnesteinsbedrifter og stadig pågående sentralisering er det svenske samfunnet betydelig mer urbant enn vårt. Og med en befolkning som inkluderer adel, fabrikkeier-dynastier og industriarbeidere, er landet atskillig mer lagdelt.

Sverige har følgelig rike tradisjoner for kulturuttrykk som handler om klasse, arbeidsliv og politiske forhold, fra Strindberg via Bergman til Hasse & Tage. I norsk film tilhører nesten alle samme stand, de færreste har yrker. Filmer fra kommune-Norge, der folk faktisk bor, er nesten fraværende.

Internasjonal

Når svensk-bosnisk-østerrikske Gabriela Pichler nå har laget film om befolkningen i den fiktive industribyen Lafors, står hun altså på trygge skuldre. Hun følger dessuten opp tematikk hun behandlet i Spise sove dø fra 2012. Den uavhengig produserte gjennombruddsfilmen skildret samlebåndsarbeideren Rasas situasjon etter at grønnsakskutteriet i småbyen ble rammet av nedgangstider og nedskjæringer, og avstedkom flere av Sveriges viktigste filmpriser.

Amatører er «større» og mer ambisiøs, den inneholder flere perspektiver, og er ført i et fargerikt filmspråk med bredere appell. Det som skjer på lerretet fremstår ofte som etter innfallsmetoden, men her foreligger det et manus, skrevet av Pichler i kompaniskap med forfatteren Jonas Hassen Khemiri. Svensk-tunisierens Et øye rødt ble oversatt til kebabnorsk i 2005 – og han er i disse dager Norges- aktuell med romanen Pappa-klausulen.

Hovedpersonene i Amatører er et tamilsk kommunestyremedlem og to tenåringsvenninner med jugoslavisk-tyrkisk og irakisk bakgrunn. Persongalleriet ellers er overveiende svensk, men med innslag av polakker, afrikanere, colombianere og rumener­e. Amatører er både den mest stedbundne og den mest internasjonale filmen på norske kinoer i år.

Selfiestang

Det lokale skinn- og tekstilforetaket er rammet av outsourcing til lavkostland og optimistene i kommunestyret forsøker å få den tyske billig­kjeden Superbilly til å etablere seg i regionen. Tusenvis av arbeidsplasser og lavt prisede varer glimter i horisonten. For å gjøre seg lekker for det multinasjonale selskapet, skal kommunen produsere en skrytefilm, og siden kulturkassa er tom, går oppdraget til den lokale ungdomsskolen. Aida og Dana setter seg på mopeden med mobilkamera, selfiestang og formidlingstrang og begynner å skildre sin virkelighet.

Ekte

Vi zoomer altså inn fra global kapitalisme via kommune-
administrasjon til hvordan de to jentene ser verden. Filmen i filmen skal vise seg å være fem timer lang, klippene vi får se er poetiske og morsomme, konfronterende og av og til temmelig prosaiske. Kommune-
styret engasjerer i stedet en proff reklamefilmskaper og en slags kamp om virkeligheten er i gang. I hans film skåler hvite mennesker i sjampanje og spiller golf, jentenes variant viser oss et ­subjektivt og nyansert bilde av livet i småbyen, et portrett som representerer noe sant og ekte.

Tilstander

Amatører markedsføres som en «feelgoodfilm», men er for full av skifter mellom perspektiver og stemninger, for rik i tematikken til å falle inn i den mest tradisjonelle oppfattelsen av sjangeren. Filmen rommer internasjonal kapitalisme, venninneforhold, boksing, ulike klassers vilje til kunstnerisk risiko, alderdom, kommunal imagebygging, linedance og selvfølgelig innvandring – alt med en både sterk og overbærende kjærlighet til småbyen og det typisk svenske. Den skyr ikke problemområder, men har et positivt menneskesyn, en glad optimisme.

Springende

Med så mange tematikker­ i luften, oppstår det et og annet mageplask, den energiske formidlingen av de ulike (men politisk beslektede) diskusjonsområdene går på bekostning av stringent historiefortelling. Til å begynne med låner filmen virkemidler fra klassisk western, men grepet er ikke konsekvent. Enkelte sekvenser tværes unødig langt ut, Pichler har muligens latt for mange av sine «darlings» leve.

Resultatet er dermed springende, mangefasettert og rocka, og for oss nordmenn gir filmen et godlynt og personlig innblikk i det flerkulturelle industrismåbysverige. Det virker dessverre utopisk å produsere noe tilsvarende i Norge.