Ingen ­hadde hørt det før

Fartein Valens grandnevø, førsteamanuensis Fartein Valen-Sendstad (ved Universitetet i Stavanger og arving etter komponisten), har gjennom år samlet utsagn, lest brever og verifisert historier rundt sin nære slektning, komponisten. Det er det blitt en stor «fortelling» av – boken Mennesket. Fartein Valen – som sprenger bleke myter og plasserer ham der han hører hjemme: Midt i et liv som møbleres av trofaste venner og familie, katter, hester og roser, ­humor, et mystikkens trosliv og en ­musikk som er noe av det mest sublime som er skrevet i Norge. Og så hatet han plystring.

Totalt nytt

Fartein Valens liv, personlighet og musikk er spunnet inn i myter. Bildene hvor han med ­eremittblikk studerer partituret ­eller ser imot oss, vitner om en sjel som «ikke er av denne verden». Følsom, folkesky, ­religiøsiteten, nervene, mildheten. Det ligger som en arketyp bak mannen og musikken, som visst hadde sine forkjempere, men som satte en totalt ny dagsorden, ingen hadde hørt noe slikt noen gang. Og det kom ut av et misjonærhjem?

Mannen bak

Fartein Valen-Sendstad gir oss et annerledes og rikere­ bilde. Det er en bok om mannen bak musikken, mer enn om mannen og musikken. En mann som ikke så ­musikken som noe innlysende middel­ til å skape konkrete innsikter, men som en frigjørelse uten bestemmelse. En mann som er glad i roser, skjønner­ at høylydte svar ikke duger. Som rosen­ er nok i seg selv, er musikken det også. Valens musikk er seg selv – og sin egen. Et eventuelt «budskap» er sugd opp i musikkens egen grammatikk og blitt et følelsesdestilat av indre styrke – det konsentrerer seg om lyden i seg selv.

Eller som Ralph Vaughan-Williams sa da noen spurte hva hans åttende symfoni betød, svarte: «Den betyr d-moll».

ANMELDELSE: Det er fint med Vasily Petrenko, men Saraste har en tyngde og et alvor som orkesteret fant igjen akkurat nå.

Brøytet veien

Midt i en varm debatt om samtidsmusikk og keiserens nye klær for et par tiår siden, møtte jeg komponisten Arne Nordheim til et intervju og spurte hvordan det var å få så mye kjeft – han var jo ypperstebisp for det nye? «Nei», sa han, «dette er nok for ingen ting å regne mot det Fartein Valen måtte tåle. Han gikk opp løypa for oss andre.»

Frisker opp

Boken Mennesket. Fartein Valen frisker opp det litt bleke bildet av komponisten med sterkere farger. Han hadde nære venner blant noen av tidens frodigste malere og ­musikere, der var han – som ellers – sin egen kraft. Og lot seg ikke vippe av pinnen, det var et kall. Og likevel – det gikk sterkt innpå ham når kritikere hamret løs på musikken hans, og han var glad når kritikere ville musikken hans vel.

I et tradisjonelt bedehuslandskap har det vært ­vanskelig å se Valens tro som noe annet enn vidløftig. Med mystikkens briller ser det annerledes ut.

Misjonærbarn

Fartein Valen og hans søster Sigrid vokste opp på ­Madagaskar, hvor far Arne var bestyrer­ for presteseminaret og mor Dorothea underviste prestekonene. ­Sigrid var sin brors støtte i tykt og tynt, vi kan godt i si i gode og onde dager. For det blåste­ på toppene. Og det kunne svartne­ innvendig.

Fartein Valen-Sendstad oppsummerer det slik: Alle hadde et kall – foreldrenes kall var misjonen, Farteins kall var musikken og Sigrid brant for misjonen, alle slags kristne foreninger, Israelsmisjonen, søndagsskolen og avholdssaka, slekten, lokal historie­ og sist og etter hvert aller mest for ­omsorgen for Fartein.

LES OGSÅ: Han liker ikke intervjuer, fikk jeg vite av en mild stemme på telefonen, hans sekretær. Ellers takk.

Ikke på den måten

Forfatteren dveler­ – naturlig nok – ved Fartein Valens tro. Han nyanserer unyanserte oppfatninger. Det vil si, brevene gjør det. Og Fartein Valen-Sendstad trekker slutninger. Han var kristen, ja, men ikke typisk kristen. Han registrerer at det finnes ikke mange fromhetsuttrykk som forbønn, oppbyggelige tanker og bibelord i brevene hans: «Det er i det minste en indikasjon på at Fartein ikke var religiøs eller kristen på den måten at han måtte innom Jesus, synd og nåde titt og ofte. Hans gudsbegrep var langt videre, selv om Kristus-skikkelsen er helt sentral», skriver han.

Mystikkens briller

Med andre ord: En kristen mystiker? Akkurat som kunsthistorien ikke forstår Edvard Munchs kristendom (siden den måles opp mot familiens strenge tro) og ikke har evner til å plassere ham i rekken av mystikernes tro, har det også – i et tradisjonelt bedehuslandskap – vært vanskelig å se Valens tro som noe annet enn vidløftig. Sett med den kristne­ mystikkens briller, er han derimot «midt i». Munchs dagboknotater om sterke religiøse opplevelser, særlig én pinsetekst, har et vingespenn som sprenger snevre rammer: En fylde av Kristus. Begge – Munch og senere Valen – var for tidlig ute, ikke bare med sin kunst, men også sin tro. I dag ville det vært helt naturlig.

Mennesket ­
Fartein Valen

Fartein Valen-Sendstad

Hertervig Forlag

Bok Biografi

Guds hjelp

Fartein Valen-Sendstad skriver: «Han tror på Guds hjelp, kan sin astronomi og lever intenst med planter, dyr og mennesker. Det der ute ­eller der oppe blir ikke bare observert, men også satt i relasjon til mennesket og alt menneskeliggjort. Fartein leser ­fugler, hester­ og katter som formidlere av nonverbal kommunikasjon. Han ser og hører, tolker og lærer. Han fascineres, rykker nær og identifiserer seg med dyret.»

LES OGSÅ: Denne musikken, som kan kjennes fastfrosset i en tid som er forbi, fremstår her som frihet

Oppleves sterkt

Og fortsetter: «For Fartein Valen er Jesu guddom knyttet til den sterke opplevelsen av Ham som frelser og forsoner. Det er ikke opp­levelsen som gjør Jesus til Gud, men det Han gjør og som oppleves sterkt, viser hans guddom. Det Gud formidler gjennom sin ånd, er så stort og annerledes at det ikke kan nås gjennom fornuft og argumentasjon. Fartein kan bare peke mot dette og nærmest be Gud formidle opplevelsen».

Roman?

Det er en fascinerende bok, nær og rik. Og så åpent fortalt at den med gode grep kunne blitt en roman. Det er karakterer nok, en tankesterk historie og det beveger seg fra ytterste til innerste.

Underlig er det å lese at den høylydte Christian Sinding var en av Valens­ venner og våpendragere. For det er unektelig et sant middelhav mellom Sindings buldrende Frühlingsrauschen (Vårbrus) og Valens Ave Maria. Det sier noe om Sinding, men aller mest om Valen.