En messe for alle

Da en kritiker etter premieren i 1926 skrev at messen var skrevet av en «from, gammel mann» (72), fikk han et postkort fra den «fromme»: «Hverken from eller gammel, en ung mann!» Han beviser det, og beviste forleden. Fromme, eldre herrer gjør ikke sånt.

Imponert

Glagolittisk messe henspeiler på det gammelslaviske språket glagolittisk, som ble hengende igjen da biskopen av Bayern, Moravia og Böhmen vendte seg mot vestlig kristendom, ikke den østlige. Moravia var et stolt folk, som holdt fast ved sitt gamle. Det imponerte Jánacek, han skrev denne messen som en manifestasjon.

LES OGSÅ: Hvor vender man seg med en historie og sorg som ikke skal finnes?

Stor form

Fullt orkester i storform, svært kor og solister fra øverste klasse i verdenseliten kjørte på og vekslet denne nesten irrasjonelle, ja, ungdommelige musikken, inn i sjelelig kraft og et usedvanlig naturrått, og likevel intimt vakkert uttrykk, båret av orkestral fantasi og med et par hårreisende orgelinnslag – suverent elastisk fremført av den engelske organisten Tomas Trotter. Alle har nok å gjøre, det virket som en enhet.

LES FLERE ANMELDELSER HER

En drøm

Når fanfarene smeller messingtungt inn over oss i starten, kan en spekulere i om 72-åringen så for seg at han og hans forbudte elskede skred geistlig inn gjennom døren i den store katedralen og alt falt på plass. Det er ikke bare en spekulasjon, han antydet vel noe sånt selv da han fortalte om en drøm han hadde hatt.

Det er ingen grunn til å nevne eller karakterisere utøverne, verdensstemmer var på besøk i hovedstaden. Og Saraste var på gjenvisitt. Det er fint med Vasily Petrenko, men Saraste har en tyngde og et alvor som orkesteret fant igjen akkurat nå.

LES OGSÅ: Linnéa Myhre holder seg for mye på overflaten i ny roman