Flukt er nødvendig

Denne anmeldelsen er skrevet av Karen Frøsland Nystøyl

På forsiden er det avbildet en tandemsykkel med røde seter. Et symbol på tosomhet og fellesskap, på hygge, utflukt og frihet. Det er likevel et urovekkende bilde, for tandemsykkelen er stilt opp vertikalt. Trolig skal den ikke tråkkes muntert bortover livets landevei, det går snarere lukt åt skogen. Eller bokstavelig talt: rett ned.

Rett ut

Siden slutten av 70-tallet har flukt vært et tema Lønn har skrevet seg inn i. Og i denne romanen sier han det rett ut: Flukt er nødvendig.

Politiansatte Svend og bratsjisten Helen møtes på et fast sted ved Skagerrakkysten tre dager i året. De tar inn på samme sted hvert år og tilbringer tre dager og netter sammen. Svends jobb er blant annet å sende ut flyktninger uten lovlig opphold i Norge. Mens Helen selv kom til Norge som flyktning da hun var barn.

LES INTERVJU MED LØNN: – Privilegiene­ våre smuldrer­ opp

Renninger

Med dagens flyktningkrise som tydelig bakteppe skrives bruddstykker av Svends og Helens fortelling ut. Skåler med oliven, te med indisk sukker, tandemsykkel med nyoljet kjede, balkonger og utsikt - følelsen av det gode i livet veves i språk, men veven har renninger av uro. Både fordi Svend og Helens elleveårige tradisjon med å møtes disse tre dagene må ta slutt en gang, fordi flukt er et ord som stadig dukker opp i teksten og fordi verden alltid er mer enn den ser ut til å være. Svend er ikke den folk tror han er, kanskje heller ikke Helen.

LES MER: Gary Snyder er gjendikta på trøndersk

Reddiker og rips

Blant tilsynelatende harmoni og et landskap av reddiker, rips, kål og stauder avdekkes uro-renningene med setninger som denne: “Han var den eneste som hadde nevnt at flukt kunne være like nødvendig som søvn, at flukt måtte føles som en inntrengning, som penetrering, som gruppevoldtekt, og da han sa det, hadde hun klamret seg fast til tandemen.”

Det er typisk Lønn, og det er godt levert. Apatien, kjedsomheten og angsten lever side om side med alle muligheter for harmoni. Menneskesinn som ikke kan falle til ro selv på en tandemsykkel. Dialoger der samtalepartnerne egentlig ikke når frem til hverandre eller egentlig ikke klarer å produsere mening med det de sier. Sammen med hintet om noe kriminelt er dette en roman etter lønnsk oppskrift. Formmessig er det en fortelling om disse tre dagene Svend og Helen har sammen, der de begge har stadige tilbakeblikk som avslører noe av hvem de er, men som også tilslører dem.

Fortellerperspektivet er i stadig bevegelse.

LES MER: Her er det kun bøker og barn – voksne er forbudt

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Rop

At flukt er en nødvendighet, synliggjøres daglig gjennom nyhetsbildet. «Historien drives videre av horder av flyktninger», står det i romanen. Og Svends jobb er altså å sende noen av dem ut av landet. «Han skulle gjøre det mens europeiske tiggere satt på fortauene og ropte om hjelp. Han skulle gjøre det mens de raslet med myntene i koppene. Han skulle gjøre det mens de tigget om et vanlig liv i den økonomiske tsunamiens tid, i kuldens tid, i uberørthetens tid.» Lønn skriver inn en krass passasje om hvordan tiggernes rop og ekkoet av det brer seg ut over verden. Det går an å lese en sterk kritikk av Vestens apati og handlingslammelse inn i denne romanen.

LES MER: Kan langdikt åpne unge øyne for god litteratur?

Blindt

Svend forsøker å gjøre en forskjell, men kan hende er godheten en blindvei. Like fullt er den nødvendig for ham, slik flukt og muligheten for flukt også er en nødvendighet. Er samfunnet konstruert slik at godhet blir en blindvei? Noe svar får leseren ikke, og det er ikke sikkert Lønn stiller akkurat dette spørsmålet heller. Men akkurat det kan leseren finne ut av selv.