Fremdeles satirisk
 og treffsikker

Steve Taylor (58) & The Perfect Toils Goliath er et tordenskrall av ei rockplate med sin blanding av punk, klassisk rock og indie­rock. Reflekterte tekster om å finne seg selv, og en bære­kraftig kristen tro, i et samfunn og i en kirke som i Taylors øyne dyrker individualisme og materiell fremgang, fremføres med bilderik, ironisk og humoristisk snert.

Et sjeldent gledelig comeback, fra en artist som nesten var for god til å være sann da han dukket opp midt i den massive og i stor grad forutsigbare kristne popmusikken på 1980-tallet.

LES OGSÅ: Råkjør med Neil Young

Fullførte toktet

Mini-albumet I Want To Be A clone (1982), var et uventet og kraftig spark til det Taylor opplevde som et erkekonservativt kristent USA, også når det gjaldt kristen ­populærmusikk. Pastorsønnen fra California fyrte løs mot dobbelt­moral og konformitetspress, det siste beskrevet som en stilletiende aksept av å bli klonet av eldre i menighetene. Musikken var new wave og ­indiepop.

I likhet med Frank Black var Taylor inspirert av Larry Norman. Mens førstnevntes Pixies ble toneangivende på den alternative rockescenen, ble Taylor det samme på kristenrock­arenaen. Sannsynligvis mest fordi det kristne selskapet 
Sparrow tidlig tilbød ham kontrakt.

Etter å ha gitt kristne som støttet apartheid ei lekse med «We Don't Need No Colour Code» på andrealbumet On The Fritz, fullførte han toktet mot menneskefiendtlighet i Guds navn på Squint (1993). Etterpå startet han det «verdslige» bandet Chagall Guevarra, som ga ut ei kritikerrost, men lite salgbar, plate på MCA Records.

LES OGSÅ: Bærer gjennom liv og død

Treffsikker

Dypt mellom to stoler; det kristelige og det verdslige platemarkedet, ga i stedet Taylor ut et album med bandet Sixpence None The Richer på sitt eget selskap. Selv om «Kiss me» ble en megahit, valgte han i stedet å jobbe i filmbransjen. Før han altså fant tiden inne til å ta opp mikro­fonen på nytt, sammen med et knippe glimrende musikere. At både musikken og tekstene treffer like presist inn i samtiden som de gjorde for drøye 20 år siden, understreker platas aktualitet og viktighet.