Råkjør med Neil Young

Ikke før har vi hørt ferdig det nye studioalbumet, The Mosanto Years, nummer 36 i rekken, før den 69 år gamle­ bulldoseren av et ­arbeidsjern er aktuell med den selvskrevne boka Spesial Deluxe: Mitt liv. Mine biler, hvor tittelen er ­inspirert av Youngs veteranbil, en Plymouth Special Deluxe ­Sedan (1950).

LES OGSÅ: Bærer gjennom liv og død

Veteranbiler

Deler av boka starter der den kritikerroste ­Memoarer fra 2012, slutter. Sistnevnte var en hjerteskjærende ærlig og selvutleverende bok, om et liv som slett ikke alltid har gått på skinner. Det er egentlig en dårlig metafor, siden Neil Young i stor grad har forflyttet seg på fire hjul, når han ikke har vært nødt til å fly. Hjertet hans ligger i amerikanske veteranbiler, såkalte vintage-modeller. Innledningsvis i boken skriver han at han skrev den med tanke på det som har hatt med biler å gjøre – «and that's almost every­thing!». Det er minner og følelser knyttet til biler, som alle er avbildet i boka: Lincoln Continental (1959), Eldorado Biarritz Convertible «Aunt Bee» (1957), Chrysler Imperial Sedan (1955), Cadillac Eldorado Biarritz (1978), Buick Skylark (1953), Rolls-Royce Shooting Brake (1930), Citroén 2CV, Mini Cooper (1964), til og med en gammel Volkswagen «Boble». Dette er bare noen av de skinnende doningene i en bilpark som definitivt måler seg med den Elvis etterlot seg i en stor hall på Graceland.

Miljøbevisst

Hadde Young møtt Elvis, spørs det om de ikke hadde diskutert turtall, bensinforbruk, bilestetikk og hverandres prakteksemplarer, før de hadde kommet på at de jo drev med musikk også. Når det gjelder Youngs etter hvert store ­engasjement for miljøvern; global oppvarming og CO2-utslipp, og stadig større bevissthet rundt alternative drivstoffkilder, bruker han atskillige sider på temaet­. Det var for øvrig ei venninne av datteren hans som først konfronterte ham med ­paradokset at han som miljøbevisst mann var så opptatt av sin bensindrevne bilpark. Hvorpå Young virkelig møtte seg selv i bildøra.

Når han i boken snakker varmt om elbiler, er det ingen grunn til å tro at han ikke mener alvor: I årevis har Young investert tid og penger på å få sin Lincvolt, en 1959-modell Lincoln, til å gå på strøm og etanol. «Transport, mat, politikk, måten vi oppfører oss på, ja alt må forandres hvis vi skal overleve til slutten av det 21. århundre,» skriver Young.

LES OGSÅ: Fremdeles satirisk og treffsikker

On The Run

Historiene om de mange bilene forteller hvor de har ført ham, geografisk og ­følelsesmessig, med glinsende­ polering og stygge bulker, ­akkurat som i livet hans for ­øvrig. Bilhistoriene finnes også i en rekke av hans egne og ­andres sanger, nevnt og gjengitt i boka. Sanger som understreker «on the run»-nerven i rock’n roll, slik også Bruce Springsteen er eksponent for.

Veteranen Young forteller om barndomsårene i en landlig del av Canada. Vi får del i skoleårene­, foreldrenes kranglinger og skilsmisse, og ferie­turene i faren Scott Youngs biler. Sønnen elsket å tegne­ bilene de kjørte og møtte. Alt dette kaster lys over Neil Youngs rødglødende interesse for biler, men også de sjelelige ­sårene han lar blø ut over sidene i den forrige biografien Memoarer. I den boken legger han ikke skjul på at han hadde ruset seg jevnlig i 40 år, før han sa stopp for tre år siden.

Lurte døden

I denne boken treffer vi ham i de løsslupne rock'n'roll- og hippiedagene i Los Angeles på 1960-tallet, som viser at Young ikke akkurat lå an til å bli så gammel som han er blitt. Hvor mange ganger han har lurt døden, høyst sannsynlig også bak rattet, tør vi ikke tenke på. Rockeren konstaterer likevel bare at sånn var det, han legger ikke an den rock'n'roll- mytologiserende skrytetonen Keith Richards har i biografien Livet.

Der Stones-gitaristen klamrer seg til jointen, holder Young seg fast i bilrattet, når han ikke bruker fingrene på gitaren, ­fikler med teknologiske dingser, som han også elsker, eller ringer plate­selskapet for å fortelle at han har nok et knippe låter, nye som gamle, klar for utgivelse.

Øser ut

Neil Young øser ut, noen vil si overøser oss med, innspillinger og fortellinger om livet han har levd, og frem­deles så til de grader lever: Boksen ­Archives Vol. 1, med ti album fra 1963-72, kom i 2009. Young har annonsert ytterligere fire slike bokser. I 2011 kom boka Journeys, i 2012 Neil Young The ­Definitive History, året etter Waging Heavy­ Peace: A Hippie Dream, og i fjor den ­engelske versjonen av A ­Memoir Of Life & Cars, som altså nå foreligger i norsk versjon.

Den uflidde, bohemrockeren jeg falt fullstendig for etter å ha hørt hans fjerde album, Harvest, i 1972, har siden ikke greid å slutte å imponere og overraske. Han har levd ut den amerikanske drømmen i røyken fra forsterkere og klassiske biler, og er ikke bare en ypperlig musiker. Han er den onkelen i Amerika mange har drømt om å besøke. En onkel vi liker å høre fra.