Den store 
resignasjonsboka

Det er for enkelt å avskrive U­nderkastelse som dystopisk, til det rommer romanen altfor mye skrudd optimisme. Så er kanskje ikke 'skrudd' en helt ufarget term. Det er heller ingen av Houellebecqs mer eller mindre karikerte karakterer, hvorav flertallet i en blanding av resignasjon og håp omfavner en light-utgave av en muslimsk stat.

Særegent menneskesyn

Houellebecq var en gang i tida en forholdsvis ung og forholdsvis lovende venstreradikal poet og tidsskriftsmann. Født på Réunion, med et distansert forhold til sine foreldre, som var seksti­åttere, minner han mistenkelig om sine romankarakterer. De er alle menn, sosialt og politisk utilpass, og med et etter hvert lett gjenkjennelig og forutsigbart livsløp.

De vokser opp uten særlig glede, opplever sporadiske lommer av kjærlighet, begir seg ut på delvis vellykkede karrierer (i tilfellet Underkastelse, av en akademisk art). Og litt etter litt går det opp for dem at de små stikk av lykke de har opplevd i livet, alle ligger bak dem. Deretter bygges det opp til en ny, umulig lykke – gjerne i form av en kvinne, en tilstand mistenkelig lik et fungerende parforhold – før det hele på grotesk manér raser utfor én gang for alle. Utgangspunktet det samme. Sluttpunktet det samme. Resignasjon.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sekstiåtterkritikk

Houellebecqs protagonist François er en anerkjent Joris-Karl Huysmans-forsker i førtiåra. Sosialt desillusjonert med forbigående forhold til unge studiner. Mennesket er i Houellebecqs univers en vare på lik linje med andre i en kald markedsøkonomi der økonomisk suksess trumfer tradisjonelle verdier. Kvinnekroppen forfaller­ raskere enn mannskroppen, det samme gjør den seksuelle markedsverdien. François er innledningsvis knyttet til en ung, ­jødisk kvinne som så fort det blir klart at en fransk avlegning av Det muslimske brorskap er i ferd med å komme til makten, emigrerer til Israel.

François innser at hans siste rest av seksuell verdi er i ferd med å forsvinne – han blir eldre, studinene byttes ut, men forblir unge. I likhet med sitt litterære fascinasjonsobjekt Huysmans søker François mot førkapitalistiske verdier. Der Huysmans finner tilbake til sine forfedres katolisisme, blir François ufrivillig, men ikke motvillig, underkastet islam. En religion som i motsetning til katolisismen kan løse François seksuelle grunnproblem – der katolisismen dyrker kyskheten, tilbyr islam kvinnens totale underkastelse av mannen (flerkoneri inkludert), og dermed vil en økonomisk 
eller intellektuelt attraktiv mann kunne få dekket sine behov. Han kan få seg en ung elskerinne, og en aldrende kokke.

LES OGSÅ: Absolutt ukorrekt

Den houellebecqske formel

Jeg har lest romanen mange ganger før, og alltid signert den samme forfatteren – en forfatter som på ingen måte er redd for å framstå politisk ukorrekt, men snarere har gjort karriere av det politisk ukorrekte. Det er ingen ting islamofobt ved Underkastelse, tvert imot blir islam svaret på et sivilisasjonsproblem. Sekularismens og humanismens oppvurdering av individet kombinert med et kollektivistisk, statsoverspennende prosjekt, er i Houellebecqs forfatterskap synonymt med Europas død.

I tidligere bøker har omveltningen gått treigere, eller den er bare en vag idé om en kommende endring. Houellebecq er et produkt, et bestselgende monster han selv har skapt – en mytisk, kjederøykende grinebiter, med en god dose humor (noe han selv demonstrativt benekter). Kartet og terrenget, Houellebecs forrige, knakende gode roman, ga en etterlengtet dybde til karakterene og tillot en uvanlig stor mengde menneskelig varme. Den var også romanteknisk besnærende – i stand til å overraske også innenfor Houellebecqs faste­ formel. Det gjør ikke Underkastelse. Ingen tvil om at det er en opportunistisk røverroman, men den er verken Houellebecks beste­ eller tematisk mest interessante.

LES OGSÅ: Kubbe er alene på nettbrett