Var han en handelsvare?

Tidligere denne måneden skrev 42-åringen en kronikk i VG med tittelen: No er alt forandra. Der konkluderer han med at det ikke lenger er absurd å kalle utenlandsadopsjon til Norge for menneskehandel.

Vårt Land møter ham på kontoret i Den norske Forfatterforening, der Jung Tjønn er leder. Han vil gjerne snakke om oppdagelsene han har gjort den siste tiden. Og han inviterer Vårt Land til å være med videre i søket etter hans identitet.

– Jeg er norsk. Jeg føler meg norsk. Jeg er glad jeg ble adoptert. Og jeg har aldri hatt noe behov for å lete etter biologisk opphav. Men ting har endret seg. Nå vil jeg bruke min stemme for å få i gang en gransking, fastslår han.

Kjent på en uro

Brynjulf Jung Tjønn besøkte Sør-Korea i 2012. Han møtte flere som antydet at adopsjonspraksisen den gang han ble hentet ut ikke tålte dagens lys. Selv avviste han det.

– Det føltes absurd. Systematisk menneskehandel, liksom? Jeg tenkte at det falt på sin egen urimelighet. Og så viste det seg å stemme, likevel. Historiene er blitt så mange. Nå vil jeg bruke min bakgrunn til å belyse det, sier Jung Tjønn.

Han presiserer at han fortsatt er veldig fornøyd med å ha blitt adoptert. Hadde han fått velge på nytt, hadde han valgt de foreldrene han vokste opp med.

Samtidig har han kjent på en uro inni seg etter at han leste Uma Feeds historie i Vårt Land for fem år siden, der hun fortalte om at hun som tenåring brøt med sine norske adoptivforeldre og endret navnet sitt.

Feed har nå anmeldt den norske stat og adopsjonsformidleren Verdens barn for menneskehandel og kjennskap til dokumentforfalskning. Anmeldelsen kom etter VGs avsløringer av ulovlige adopsjoner fra Sør-Korea til Norge.

Etter treff i en DNA-database klarte Feed å finne sine biologiske foreldre i Korea. De forteller at de ikke visste at hun var adoptert bort, og at de har lett etter henne siden hun var ti dager gammel.

---

Brynjulf Jung Tjønn

• Alder: 42
• Familie: Kone og fire barn
• Yrke: Forfatter og leder av Den norske Forfatterforening
• Bosted: Oslo
• Aktuell: Er en av om lag 20.000 adopterte fra Korea i Norge. VG har gjennom en artikkelserie vist at det har vært utstrakt juks med adopsjonspapirene.

---

Tre år: Tre identiteter

Selv kom Brynjulf Jung Tjønn til Norge som treåring. I adopsjonspapirene står det at han ble funnet på en togstasjon i Korea. Deretter havnet han på et barnehjem, der han fikk utdelt et nytt navn og en ny fødselsdato. Allerede som toåring hadde han to identiteter.

– Da jeg kom til Norge som treåring, fikk jeg nytt navn for tredje gang, oppkalt etter bestefar Brynjulf. Jeg husker selvfølgelig ingen ting av det. Men forskningen viser hvor viktige de første årene er for et barns følelse av identitet og tilhørighet. Hjernen utvikler seg i rasende fart i den perioden, påpeker Tjønn.

Han kom til bygda Feios i Indre Sogn, der han ble oppdratt som odelsgutt på et småbruk der sauehold var hovednæring. Oppveksten handlet om våronn, lamming og alt det som hørte til årssyklusen på en liten gård.

– Jeg skilte meg ut fra de andre guttene, som gjerne ville være med fedrene og jobbe ute. Jeg var allergisk mot gress og dyr, og jeg var helt håpløs i praktisk arbeid. Derimot likte jeg å være inne og tegne og skrive. Jeg kjente på et utenforskap, at jeg ikke oppfylte de forventningene man hadde til meg som odelsgutt, minnes Jung Tjønn, som har beskrevet denne reisen i diktsamlingen Kvit, norsk mann.

Uegnet i rollen

«Det blir nok ingen greie på Tjønn gård», hørte han bygdefolk mumle. De mente at gården ville gå ut av slekta, fordi adoptivgutten var uegnet til å fylle rollen som odelsgutt.

– Jeg vokste i tillegg opp i en tid da Norge var helt hvitt. Alle i bygda, alle jeg så på NRK og alle forbilder var hvite. De koreanerne jeg visste om fra filmer, var enten karikerte karategutter eller datanerder. Det gjorde at jeg vokste opp med en følelse av mindreverd.

[ Sigmund (77) kunne vært en kjent forfatter ]

Et besøk i en av nabobygdene ble en a-ha-opplevelse for Brynjulf. Der så han en annen som var adoptert fra Korea. «Oi, er det sånn jeg ser ut?» tenkte han. «Er det sånn andre ser meg?»

– Der og da gikk det for fullt opp for meg hvor annerledes jeg var. I oppveksten var det ikke bare lett. Men som voksen har jeg brukt det i skrivingen min. Jeg skriver for å undersøke hvem jeg er. Selv om jeg er glad for at jeg ble adoptert, er det umulig å ikke tenke over hva alternativet kunne vært.

– Hvilke følelser vekker det?

– Jeg blir sint over at det finnes ansvarlige mennesker som antakelig har visst hva som foregikk. Jeg er opptatt av at vi må komme til bunns i hva som er skjedd. Kanskje ble jeg ikke funnet på en togstasjon, slik jeg er blitt fortalt. For meg personlig går det bra, jeg er en voksen etablert mann med egen familie. Men om denne informasjonen hadde kommet da jeg var ung og usikker, tror jeg at jeg hadde blitt så rystet at det ville vært problematisk å bale med alle tankene.

Jeg blir sint over at det finnes ansvarlige mennesker som antakelig har visst hva som foregikk.

—  Brynjulf Jung Tjønn

Mørk hemmelighet

Jung Tjønn tok nylig beslutningen om å søke om å få tilsendt DNA-test fra en koreansk database. Han vil forsøke å finne ut om hans egen historie inneholder en mørk hemmelighet, slik han nå vet at mange andre Korea-adopterte har oppdaget.

Forfatteren ønsker å løfte fram de adoptertes sak og få myndighetene på banen. Derfor inviterer han Vårt Lands lesere til å være med når han tar testen, og når han forhåpentlig får svar.

– Jeg sitter med en følelse av at jeg har vært en handelsvare. Og at jeg er kjøpt på feil grunnlag. Det var derfor jeg bestemte meg for å teste meg, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.

– Hvordan opplever dine norske adoptivforeldre dette?

– De viser meg stor forståelse og har gitt meg full støtte. Jeg vet at mange adoptivforeldre føler seg i forsvarsposisjon, men det har de ingen grunn til. De har ikke gjort noe galt. Det er systemet som skal kritiseres.

– Er dette en form for ID-tyveri?

– Ja, det er et relevant begrep. Selv hadde jeg jo hatt tre forskjellige navn og tre forskjellige identiteter da jeg var tre år. Når det i tillegg er kommet fram at mange koreanske barn i samme situasjon var blitt adoptert mot foreldrenes vilje, så vil jeg si at det har vært en kriminell virksomhet. Det gjenstår å se om det gjelder meg personlig. Det vil jeg gjerne finne ut.

[ Intervju med Gunnar Totland: Når jobben imiterer Jobs bok ]