Jorda rundt for å finne seg selv

Andrea følte seg helt malplassert i bunad. Uma kjente seg som hovedpersonen i en Bibelfortelling. De 36 år gamle kvinnene har reist jorda rundt for å finne ut hvem de er.

Reportasje

Uma Feed Tjelta var bare seks måneder da hun ble adoptert fra Sør-Korea til Rogaland.

Andrea Bratt Mæhlum var seks år da hun ble hentet fra Costa Rica til Bærum.

Begge jentene kjente en indre uro da de vokste opp. Det var som om identiteten hadde noen svarte hull. Områder fulle av spørsmål uten svar, steder som sugde til seg energi.
Uma dro til Korea da hun var 19 – og valgte etter det å bryte med sine norske foreldre.

– Jeg følte at jeg ikke hørte til og tok konsekvensen av det. Jeg bare sluttet å ta telefonen når de ringte, forteller Uma.

Andrea dro til Costa Rica først i fjor – og oppdaget til sin overraskelse at hennes biologiske mor hadde født 16 barn.

– Da var det en illusjon som brast. Jeg ble så sint. Hvorfor får man så mange barn når man ikke klarer å ta vare på de man har? spør Andrea.

Malplassert

Hun hadde en god og trygg oppvekst på det som kalles beste vestkant i Oslo. I helgene dro familien gjerne på hytta ved sjøen eller på fjellet. Der lærte Andrea å gå på tur med familien og bli glad i den vakre naturen. Det ga henne en sterk følelse av å være norsk.

Da hun skulle konfirmeres, ønsket foreldrene å gi henne en festbunad fra Gudbrandsdalen. Det lugget for henne. Hun ville ikke. Men foreldrene hennes mente noe annet.

– Første gang jeg så meg selv i speilet, så antrekket helt malplassert ut. Det kjentes helt, helt feil. Jeg følte meg uverdig til å ha den på. Den representerte alle de norske verdiene. Og jeg visste ikke hvem jeg var og hva jeg sto for, husker Andrea Bratt Mæhlum.

Over 20 år senere bruker hun bunaden sin med stolthet og takknemlighet. Hun ser den som et symbol for en kultur hun har stor respekt for.

Terapi

Uma Feed Tjelta identifiserte seg med bibelhistoriens Moses da hun var liten. Hennes far var søndagsskolelærer og hun har sterke minner fra hans fortellinger illustrert ved hjelp av flanellograf.

– Første gang jeg hørte om Moses, tenkte jeg: «Det er meg. Det er jeg som ligger i den sivkurven og er helt forlatt».

Faren hennes fortsatte fortellingen sin med å understreke at lille Moses vokste opp til å bli en leder for sitt folk.

– Jeg husker fortsatt den rekkefølgen far klistret det opp, og jeg tok det til meg. Senere i livet har jeg selv brukt kunsten selv, både som terapi og for å fortelle historien min.

Noe manglet

Uma fant tidlig ut at hun kunne få sin mor til å gråte ved å si at hun ikke var hennes virkelige mamma. Det ble på en måte et kort hun kunne bruke.

Faren hennes sa ofte til henne at «selv om du ikke er av mitt kjøtt og blod, så er jeg like glad i deg».

– Der hørte jeg noe helt annet enn det han prøvde å si. For meg ble det en bekreftelse på at noe manglet. Jeg hadde blitt forlatt én gang. Det lå der som en utrygghet. Derfor testet jeg foreldrene mine mye. Brukte for eksempel navnene deres i stedet for å si mor og far.

Uma valgte også å endre navnet hun fikk da hun kom til Norge. I oppveksten het hun Anne. Foreldrene hadde blitt fortalt at det var lurt med et norsk navn for å unngå mobbing.

– For meg var navnet flyktig, det var noe jeg hadde fått, men det var ikke meg. Mitt koranske navn var Um, så jeg valgte å koble Um og Anne sammen til Uma.

Egoistiske grunner

Hele livet har Uma båret på eksistensielle tanker som hun tror at de fleste av vennene hennes unnslapp. Tanker om skjebne, om trygghet, om liv og død. Om den desperate jakten på å fylle det sorte hullet inni seg. Dette tar hun opp i filmen hun har laget om det å være adoptert, The Only Story.

---

Eksistens: Identitet

  • Hva gjør det med oss når vi ikke vet hvem vi er? Blir vi noen gang ferdige med å finne det ut?
  • I denne artikkelen møter vi to kvinner som vokste opp med foreldre som ikke var foreldrene deres.
  • Begge valgte å dra på jakt etter identiteten sin.

---

Uma tror at holdningene til adopsjon har endret seg i samfunnet. Tidligere var det gjengs å tenke på adoptivforeldre som snille og godhjerta. At adopsjon var en barmhjertighetshandling.

– Og det var det jo også. Men samtidig adopterer man jo av egoistiske grunner. Dette ble tydelig for meg første gang jeg dro til Korea som 18-åring. Der borte kjente jeg så sterkt på følelsen av å ikke høre til. Jeg sa til foreldrene mine at jeg like gjerne kunne dø. Det å ha mistet alt, er jo dypest sett å dø. Men det ville de ikke høre på. Da brøt jeg med dem.

I fem år hadde Uma Feed Tjelta ingen kontakt med sine adoptivforeldre. Det var hennes mann som til slutt brøt isen. Han ringte foreldrene hennes – bak hennes rygg – og sa følgende:

«Hei, jeg er blitt kjæreste med datteren deres og jeg tror det er på tide at dere møtes».

– Det kjentes som et svik der og da, men det var nok på tide, sier Uma og ler.

ID-tyveri

Rapperen Jay-Z har uttalt at for å bli fri fra fortiden nytter det ikke å løpe bort fra den; tvert i mot må man prøve å forstå den og bruke den som springbrett til å vokse.

Andrea Bratt Mæhlum kjenner seg igjen i det. Hun elsker å løpe, det er hennes frisone, der hun bearbeider tanker og inntrykk. I oppveksten løp hun og kjente på at hun skilte seg ut.

– Det gjorde meg usikker. Alle tenåringer ­prøver å finne ut hvem de er, men for meg var jobben ­større enn for andre. Uansett hva jeg gjorde, følte jeg at jeg måtte gjøre det bedre enn andre. Det gjaldt skolen, det gjaldt idrett. Jeg måtte ­prestere. Det var på mange måter et rop om å bli sett og anerkjent. I ettertid har jeg skjønt at dette er ­typisk for barn som er vokst opp på barnehjem og er ­understimulerte på nærhet og kjærlighet, ­erkjenner Andrea.

– Er adopsjon en form for ID-tyveri?

– På en måte. Du tar faktisk et barn ut av sin kultur og setter det inn i en helt annen kontekst. Det er veldig dramatisk. Og man gjør det uten at barnet har noe det skulle ha sagt. Likevel syns jeg at ID-tyveri blir feil ord. Min identitet var jo med meg videre.

– Hva er kjernen i den identiteten?

– For meg ble det tydelig da jeg fikk mitt første barn. Da jeg la henne inntil brystet mitt, tenkte jeg: Hvordan kan en mor gi fra seg og glemme sitt eget barn? Hvilke verdier skal jeg gi videre?

– Adopsjon er på en måte en form for ID-tyveri. Du tar faktisk et barn ut av sin kultur og setter det inn i en helt annen kontekst.

—   Andrea Bratt Mæhlum

Ingen kjærlighet

I regi av TV2-programmet Sporløs dro Andrea Bratt Mæhlum i fjor høst til Costa Rica på jakt etter identiteten sin. Hun var kjempenervøs. Skalv, svettet og var redd hun skulle falle.

Det hun fant var en kvinne som hadde født 16 barn og som egentlig ikke var så interessert i å snakke med henne.

– Jeg så ingen kjærlighet i øynene til mammaen min. Det var sannhetens time. Jeg hadde blitt grovt sviktet da jeg var liten, og her møtte jeg henne som hadde gitt meg den iboende frykten jeg hadde for at det kunne skje igjen.

Andrea fikk derimot god kontakt med sin ­biologiske far og hele hans familie. Hun er glad for reisen hun gjorde. Og hun skal tilbake når hun føler seg klar.

---

Andrea Johanna 
Bratt Mæhlum

  • Alder: 36
  • Bosted: Oslo
  • Yrke: Jurist
  • Familie: Gift, fire barn
  • Hobbyer: Løper tre ganger i uka, leser bøker, går på ski
  • Aktuell: Er med i TV2-­serien Sporløs, nestleder i styret for Adopsjons­forum, driver nordstrandfruen.blogg.no

---

– Hva taper vi når vi ikke vet hvem vi er?

– Da tror jeg at vi lett ­kommer i skade for å ta feil valg i livet. Dette har jeg tenkt mye på. De ­beslutningene vi tar er jo konsekvenser av hvem vi er og hva vi står for.

– Men blir man noen gang ferdig med å finne ut av det?

– Nei, det er nok et livsprosjekt. Hele livet ­samler vi erfaringer som former i­dentiteten vår.

---

Uma Feed Tjelta

  • Alder: 36
  • Bosted: Oslo
  • Yrke: Scenekunstner og regissør
  • Familie: Gift, to barn
  • Hobbyer: Kunst
  • Aktuell: Har laget filmen The only story, som skal vises under Nordic Docs i ­Fredrikstad 812. mai. ­Opptrer også med performancen Ekko.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje