Fortsatt brukes «å fantegå» i arbeidslivet

Utspillet kommer etter at prinsesse Ingrid Alexandra hadde brukt ordet «fanteri» i en hilsen til russen på Facebook.

Innlegget ble publisert både på kongehusets hjemmesider og på kongehusets Facebook-side, men Slottet valgte så å endre ordet til «fjas», med begrunnelse i at fanteri hadde sin opprinnelse fra negativ omtale av romanifolket.

Parallelt kom Ervin Kohn med en klar melding til både mediene og Språkrådet i et innlegg i VG: Slutt å bruke varianter av fanteri. Og rediger ordbøkene, slik det er gjort med n-ordet.

Som å si «negerarbeid»

Noen av landets fremste eksperter innen de reisende/taternes historie, mener på sin side at også arbeidslivet har en jobb å gjøre:

– Jeg er enig med Kohn. Rasismen ligger fortsatt i språket. Og når man i arbeidsretten snakker om «å fantegå» hvis noen går på dagen, så er det omtrent som å si at det er greit å bruke ordet «negerarbeid», sier Johanne Bergkvist, som har forsket på historien til de reisende.

– «Fantegå» i arbeidsretten hører ikke hjemme noe sted, sier historiker Anne Minken, som påpeker at en annen betegnelse for det samme er «Å gjøre svenske av seg».

Dette går tilbake til den store svenskeinnvandringen på 1800-tallet, og går også ut på at man plutselig stikker fra jobben. Men i motsetning til «å fantegå», er ikke dette begrepet i bruk lenger.

I nye rettsavgjørelser

Vårt Land har funnet 34 rettsavgjørelser fra Lovdata – der halvparten av sakene er yngre enn 10 år gamle – hvor ordet «fantegå» benyttes. Dette gjelder både lagmannsrettsdommer, tingrettsdommer og kjennelser fra trygderetten og ankenemnda for sykepenger. I rettsavgjørelsene brukes ordet stort sett i forbindelse med at det refereres hva partene har sagt og skrevet.

Et kjapt søk på nett, henter også opp en rekke artikler om arbeidsrettsspørsmål, undertegnet store advokatfirmaer, arbeidsgiverorganisasjoner og regnskapsfirmaer.

Artiklene har titler som «Når arbeidstaker fantegår» eller «Hva er fantegåing».

Tine Eidsvaag, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, sier ordet ikke er et juridisk rettslig begrep, eller noe som benyttes i offisielle sammenhenger.

– Jeg har prøvd å se litt i litteraturen, helt tilbake til den første læreboken i arbeidsrett fra 1930, og jeg finner ingen ting. Når det er sagt, er dette likevel et velkjent begrep, som brukes i dagligtalen i arbeidslivet, sier Tine Eidsvaag, førsteamanuensis ved juridisk fakultet, Universitetet i Bergen.

– Har du stusset over det selv?

– Her i Bergen så har vi brukt ord som fantestreker, eller fantegutt og fantejente om en rakkerunge, uten at dette har vært koblet umiddelbart til en folkegruppe. Men jeg ser at det har en historisk forbindelse. Generelt er jeg blitt mer forsiktig med hvilke formuleringer jeg bruker når jeg underviser, men jeg kan nok ha brukt dette selv for å betegne folk som ikke overholder oppsigelsesfristen, sier hun.

Eilert Sundts «fantefolk»

Historisk har ikke tatere/reisende selv benyttet fante-ordet, forklarer Anne Minken. Hun har funnet ordet i kilder fra 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. Men hun sier begrepet fester seg med forskningen til Eilert Sundt (1817–1875) på midten av 1800-tallet. Sundt gikk inn for å kartlegge «fantene», som ifølge Sundt hadde flere kjennetegn: Fantene hadde mørkere hud og hår enn andre. De var hedninger, og levde i et lukket samfunn for seg – og de var omstreifere.

Sundts lanserte også en opphavsteori som gikk ut på at to ulike grupper av reisende hadde smeltet sammen til «fantefolket», og mente videre at nå gjaldt det å «vinne dem for sivilisasjonen». Kort fortalt: De skulle bosettes, ha fast arbeid, og få en kristen oppdragelse. Gjennom det som ble kjent som «Fantefondet», begynte Stortinget å bevilge penger til dette arbeidet.

I VG-innlegget skriver Ervin Kohn at rasisme mot reisende har dype røtter. Han argumenterer for at alvoret kommer til syne i den kongelige forordningen fra 1643 som satte skuddpremie på omstreifere, og de påfølgende «fantejaktene».

Johanne Bergkvist advarer mot å tro at rasismen hører til fortiden, og påpeker at det er på 1900-tallet at man utvikler en omfattende statlig politikk for å forandre de reisendes livsførsel, effektuert gjennom den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse. Denne ble først avviklet i 1989.

Misjonens «far», presten Jacob Walnum, mente de reisende måtte bosettes gjennom egne arbeidskolonier. Og han så det som en nøkkel at «Omstreifernes Børn» ble tatt vare på av andre enn foreldrene.

Klappjakt med synsk sannhetsvitne

Løsgjengerloven ble iverksatt fra 1907, og ble et viktig lovhjemmel for Norsk misjon blant hjemløse til å tvangsbosette reisende og ta barna fra foreldrene. Bergkvist bemerker at dette var samme år som historiens kanskje mest kjente «fantejakt» fant sted: «Den store taterjakten i Flå» oppsto etter at en seks år gammel jente ved navn Gudrun hadde forsvunnet fra Ruseløkkabasarene i Oslo. «Fløttum-gutten», en 14-åring, landskjent for sine synske evner, uttaler i mediene at jenta er tatt av en mann med mørk bart, og snart setter politiet i gang en storstilt aksjon hvor de særlig retter blikket mot tatere. Fløttum-gutten hevder til slutt at hun er blitt tatt med båt til Børsa, og videre til Flå, der hun befinner seg i en hule.

400 personer, mange bevæpnede, setter nå kurs mot bygda sør for Trondheim, og kommer til slutt til en gammel bjørnehule, der fjortenåringen mener tatere gjemmer henne. Da han så påstår at det er forrædere blant mobben, blir tatere som deltar i leteaksjonen tatt til fange og stilt for en privat «rett». Til slutt blir berghulen hvor det påstås at hun er gjemt, sprengt med dynamitt.

Flere måneder senere blir liket av Gudrun funnet i kloakkanlegget under Victoria terrasse i Oslo. Trolig hadde hun falt ned under lek, og ikke kommet seg opp igjen.

[ Nå fredes Sachnowitz-familiens hjem. Bli med til Sveins gate 15 ]

Gudrunhuletrimmen

Sist søndag ble den årlige Gudrunhuletrimmen avholdt i Flå. Kort fortalt en turmarsj der bygda samler seg til kaffe og saft utenfor hulen.

For noen år tilbake mente en anonym dansk kvinne med taterslekt at turmarsjen burde avvikles. I lys av hva som kunne skjedd hvis mobben hadde funnet tatere i hula, kalte hun tiltaket for usmakelig.

– Dere har ikke stoppet. Hvorfor gjør dere dette?

– Som idrettslag har vi jo stort sett bare tenkt på det som en turmarsj, men det handler også om å markere en begivenhet, som med dagens øyne ser veldig merkelig ut: Hvorfor gjorde man dette? Hvorfor trodde man på Fløttum-gutten? Og hvorfor mente man at taterne hadde tatt et barn, sier Gunn Lauritzen, leder for Flå IL.

Bergkvist har forsket på hvordan reisende ble møtt etter Gudruns forsvinning. Hun konstaterer at historien passet som hånd i hanske med en gammel myte – som også Sundt formidlet – om at de reisende stjeler blonde barn for å bruke dem til å tigge.

– Men vi kan ikke si at dette bare er historie. Taterjakten i Flå var bare en av mange hendelser på denne tiden, da vi fikk en ny politikk mot de reisende i Norge som hadde som program å ødelegge de reisendes kultur. Og så lenge diskriminering mot reisende fortsatt finner sted, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, og si at «fant» er et gammelt ord når det brukes i nedvurderende uttrykk, mener Bergkvist.

Dette var «fantejakt»

Når vi snakker om «fantejakt», snakker vi egentlig om flere beslektede, men ulike tiltak som rammet de reisende gjennom de siste århundrene. Dette forklarer historiker Anne Minken.

I Danmark-Norge iverksatte myndighetene regelmessige «inkvisisjoner» – undersøkelser – rettet mot tiggere og såkalte omstreifere/omstrippere. Disse gjaldt alle fattigfolk uten fast bolig og arbeidsforhold. De som ble anholdt, fikk sine saker behandlet i rettsapparatet, og kunne bli dømt til festningsstraff (kalt slaveri) eller hardt tvangsarbeid i såkalte rasphus.

Da Norge opprettet tukthus på midten av 1700-tallet, ble det vanlig å plassere folk her. For tater- og romanigrupper kunne straffen også være utvisning og deportasjon, som regel over grensen til Sverige. Ledere av tater eller romanigrupper risikerte også dødsstraff.

– Jeg kjenner ikke tilfeller hvor dødsdommen faktisk ble eksekvert, men det ble ofte ble truet med det, sier Minken.

To andre former for fantejakt var enkeltaksjoner i forbindelse med konkrete lovbrudd, samt stodderfogdenes arbeid med å jage tiggere og omstreifere fra bygda.

Stodderfogdene var en type bygdevektere, ofte rekruttert blant fanger i fengslene som ble løslatt for å gjøre jobben. I flere tilfeller dreide det seg om personer som selv var av tater/romani-slekt, forklarer Minken.

En kilde til hvordan fantejakt kunne foregå, er visestattholder Fredrik von Gabel (1645–1708) sin beskrivelse av en klappjakt på røvere og «fordægtige» personer i november 1700. Her ble våpenføre menn med gevær utkommandert til å gjennomsøke store skogsområder. Godt over 100 personer ble anholdt og fengslet. I ettertid har Eilert Sundt koblet til «fantefolket».

– Andre kilder forteller at Gabels klappjakt primært var rettet mot innvandrede skogfinner som både bygdebefolkningen og myndighetene så på som et stort problem på denne tida, sier Minken.

[ Ny serie: Sterkt fra de siste jødiske tidsvitner ]

Nasjonalstaten og de fremmede

Minken kjenner ikke til at de årlige inkvisisjonene ble drevet på samme måte. En kilde fra Stokke i Vestfold beskriver framgangsmåten ved den store fantejakten i 1744. Denne startet med at sognepresten anmeldte tre personer av tater/romani-slekt til lensmannen. Lensmannen arresterer dem, og de blir så innsatt på tukthus.

– I noen skildringer av fantejakter kan man få inntrykk av at det ofte endte med at tater/romani-folkene ble skutt. Dette var ikke normen. Men det har trolig skjedd i en del tilfeller, selv om jeg ikke har funnet kildebelegg for det, sier Minken, som ikke vil underspille alvoret:

– Det var utvilsomt farlig å høre til denne gruppen. De ble forfulgt, trakassert, og spesielt utsatt for mistanke og straff for forbrytelser.

– Hvorfor ble de oppfattet som en trussel mot Danmark-Norge?

– Det handlet om den livsførselen deres. Den ble oppfattet som en trussel mot den orden som makthaverne ville ha, og som gikk ut på at alle skulle være underlagt en husbond.

Johanne Bergkvist sier eneveldets politikk mot de reisende hadde en annen karakter enn den nye nasjonalstatens politikk.

– Tidligere var man først og fremst opptatt av hvem som var nyttige for staten. Men når den nasjonalstaten styrker seg, blir man opptatt av hvem som er fremmed i staten. Og dette rammet romanifolk/tatere, samer og kvener ganske likt.

[ Trygve Skaug ble bedt om å legge bort troen. Dette svarte han ]