Anmeldelser

Sterkt fra de siste jødiske tidsvitner

Mistanken om at de norske jødene ble nedprioritert nettopp fordi de var jøder og ikke ekte nordmenn, blir ikke svekket av denne dokumentarserien. Det skulle bare blitt formidlet enda tydeligere.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det er sterkt å høre norske jøder fortelle hva de opplevde under andre verdenskrig, åtti år etter at de så vidt unnslapp deportasjon til nazistenes utryddelsesleir i Polen. Men kanskje vil du spørre: Kan vi ikke denne historien fra før?

I 2014 kom Marte Michelets dokumentarbok Den største forbrytelsen, som skildret familien Braude i Oslo før og under krigen. Familien var blant 2.000 norske jøder som nazistene fikk registrert i den skjulte hensikt å kunne deportere dem til Polen. Bare fordi de var jøder.

Så hva kan da en TV-serie med tittelen Last: Jøder gi av ny innsikt? Først det åpenbare: De seks episodene gir et vell av kunnskap til enhver som ikke har fått med seg hva Holocaust var, også i Norge. Last: Jøder må være et ypperlig redskap i skoleundervisningen.

Utvidet bilde

Dernest: Vi som kan stoffet rimelig godt, får utvidet vår kunnskap. Et knippe tidsvitner forteller barndomsminner som blir til et større bilde: 10 år gamle Liv stabbet i dyp snø over høye fjell på flukt med familien fra Trondheim til Sverige. Det var så vidt hun klarte det. 11 år gamle Sonja var livredd da familien satt i en båt fra Skien til Strømstad og det ble kontroll i Brevik.

13-åringen Siegmund minnes kulden i koia der han og en flokk jødiske barn måtte overnatte. Ivar husker fra da han var fire år. Grenselosen inngikk en avtale med ham: – Hjelper du meg med ikke å vekke fuglene? Så ble gutten båret gjennom skogen til Sverige på mannens rygg. Barnet hvisket i øret til losen hvis noen fugler bråket.

.

Regissør Liv Dagne Lunde og manusforfatter Ragnhild Bøhler har gjort en formidabel jobb med å sette sammen en mosaikk av minner. Vi forstår hvor integrert jødene følte seg i Tromsø, Trondheim, Skien og på Grünerløkka. I tillegg leses avsnitt fra en bok av Herman Sachnowitz fra 1976, den eneste overlevende blant åtte søsken og en far som endte sine dager i Auschwitz. Familien var kjent og elsket for sitt engasjement i jazzmiljøet i Larvik. Alle hadde hørt Marie Sachnowitz synge Månestrålen.

Norske jøder ble skremt av nyhetene om Hitler, men følte seg trygge i Norge. At antisemittiske miljøer så med skepsis på dem, ble tydelig da Aftenposten rakket ned på den medlidenhet jødene fikk etter Krystallnatten i 1938. Avisa skrev at det var en «sympati som Israels sønner neppe fortjener».

TV-seriens små detaljer fyller ut bildet. Norsk politi bidro til å skille ut jødene som folkegruppe. Én måned etter okkupasjonen måtte de levere inn sine radioer. Andre nordmenn fikk beholde dem over ett år til. I januar 1942 måtte jødene få en rød J stemplet i passet samt oppgi navn og adresse hos politiet. Dermed visste nazistene alt de trengte til å deportere dem til tilintetgjørelse.

Regissør Liv Dagne Lunde og manusforfatter Ragnhild Bøhler har gjort en formidabel jobb med å sette sammen en mosaikk av minner

—  Kristin Aalen

Hjerteskjærende

Det norske Holocaust kan summeres slik: Av i alt 773 deporterte slapp bare 38 unna gassovnene i Auschwitz. Boka og spillefilmen Den største forbrytelsen viste den menneskelige tragedien bak de tørre tallene. TV-serien Last: Jøder gjør det samme – tittelen er hentet fra protokollen over hva slags last Donau la ut med fra Vippetangen.

Regissøren siterer norske politimenn som ble så rystet at de flyktet til Sverige. De har beskrevet redselsscenene på kaia før skipet dro. Herman Sachnowitz hørte at søsteren Marie sang Månestrålen på dekk for de andre fangene. Lyriker Gunvor Hofmo sto igjen på land og så sin elskede Ruth Maier forsvinne. «Jeg så min venninne, / den eneste, jeg så henne/ gå for å dø. / Og siden har trærne sørget / Og siden har Døden trukket / min kropp og sjel og stemme / ut i fortvilelsens sjø», skrev hun i et dikt.

Regissøren har gjort et nennsomt valg ved å filme konsentrasjonsleiren Auschwitz ovenfra med drone. Glimt fra arkivopptak av hva de allierte fant da leiren ble åpnet, sier nok.

.

Det ømtålige

Men serieskaperne tar bare så vidt opp spørsmålet om hvordan hjemmefronten og sivile forholdt seg til jødenes behov for å få hjelp til å flykte, et tema som førte til rabalder etter Marte Michelets andre bok, Hva visste Hjemmefronten? – Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (2018).

Debatten endte i fjor med at Michelet beklaget at hun hadde framstilt Carl Fredriksens transport – en aktør som kjørte hundrevis av jøder over til Sverige – som profittdrevet. I TV-serien blir gartner Rolf Syversen og lastebilsjåfør Alf Pettersen behørig hedret for sin innsats. Mer generelt slår serien fast at flukt var dyrt, noen hjelpere svindlet jøder, andre var helter, noen avviste å hjelpe, andre gjorde det gjerne.

Her farer TV-serien for raskt over de ømtålige spørsmålene fordi serieskaperne vil gi oss det store bildet. I ørsmå glimt mener jeg likevel av Last: Jøder støtter Michelets viktige spørsmål: Ble jødene sett som annenrangs, mindre viktige borgere, også av hjemmefront og myndigheter i London? Hvor vanlige var antisemittiske holdninger, i hjemmefronten og ellers i samfunnet?

Mistanken om at de norske jødene ble nedprioritert nettopp fordi de var jøder og ikke ekte nordmenn, blir ikke svekket av denne dokumentarserien. Det skulle bare blitt formidlet enda tydeligere.

---

Dokumentar

Last: Jøder

Dokumentarserie 6 episoder

Regi: Liv Dagne Lunde

Manus: Ragnhild Bøhler

Produsert av Monster for NRK

---


Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser