Kultur

Av jord er vi kommet

Lovene vi vedtar, klarer ikke å forsvare naturen mot vår sult etter hytter, veier og inntekter. Er det på tide å utvide grensene for hva som fortjener vår beskyttelse, respekt og omsorg?

Det kan høres pussig ut, men i dag, ett år etter at Christopher D. Stone døde på et gamlehjem i Los Angeles, har han fremdeles ingen egen Wikipedia-oppføring. Likevel markerer hans forsvar for en utvidelse av naturens rettigheter et vannskille for skoger og elvers juridiske vern, og har påvirket rettspraksisen i så forskjellige land som Ecuador, India, USA og Norge.

Én av forklaringene på at du mest sannsynlig ikke har hørt om ham, er at Stone var for tidlig ute. Hans ideer om juridisk vern av naturvesener ble lenge sett på som perifere, nærmest kuriøse. En annen årsak er at tenkningen hans sterkest har appellert til urfolk, som i det halve århundret som har gått siden artikkelen hans kom ut, er de som har blitt mest direkte rammet av raseringen av naturen.

Men i et land hvor stadig mer villmark flatsprenges for å bygge hytter, og hvor regjeringen vil trappe ned både vernet av skog og strandsonen, er det kanskje på tide at flere av oss prøver å forstå hva han egentlig mente.

Jorden er hellig

I den greske dikteren Hesiods Verk og dager, heter det at du helst skal være naken når du sår og pløyer. I diktet, som hører til blant våre eldste bevarte litterære kilder, går bondesønnen gjennom alt det praktiske som hører til arbeidet med jorda.

Det bemerkelsesverdige er hvor gjenkjennelig alt er. Naturligvis har metodene forandret seg, skurtreskeren finnes nå, andre maskiner har også kommet til, men de grunnleggende bestanddelene, sola, regnet og jorda, er de samme.

Hesiod er like kjent for verket Theogonien. Der Verk og dager tar for seg rettferdighet og arbeid, er Theogonien (eller «gudetilblivelsen») et dikt som handler om verdens og gudenes opprinnelse. Også her blir hans erfaringer fra gårdsarbeidet synlige. Ikke minst når han skriver at jorda er hellig – liksom liene, hvor han gjeter sauer, er hellige.

Hva betyr det, at jorda er hellig? Det kan jo ikke bety at den er urørlig eller utilnærmelig, slik noen hellige ting er for oss. Kanskje handler det heller om en upersonlig, ubestemmelig makt denne jorda utstråler, at den bærer i seg noe vi må nærme oss med en form for age.

Det ligner den versjonen av den helligheten vi møter ved jordpåkastelsen, før båra senkes ned: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå», etter teksten i Første Mosebok. Alt starter, alt ender, og alt fortsetter i jorda.

Alt starter, alt ender, og alt fortsetter i jorda

—  Birger Emanuelsen

Naturens ukrenkelighet

For mer enn 400 år siden, i 1587, gikk innbyggerne i den franske byen Saint Julien til sak mot en koloni snutebiller. De skjellkledde insektene hadde inntatt bøndenes vingårder og gjort stor skade på avlingen. Bøndene ba rådmennene om å utarbeide et bønneskrift i deres navn, til visebiskopen i Maurienne. De ville at han skulle mildne Gud, og drive ut skadedyrene for godt, ved hjelp av bannlysing eller annen passende fordømmelse.

Rundt førti år tidligere hadde en lignende rettssak funnet sted mot de samme smådyrene – eller i det minste deres slektninger. Den gang endte rettssaken med at snutebillene vant. Insektenes advokat hadde argumentert for at også billene var skapt av Gud, og derfor hadde den samme rett som mennesker til å spise planter.

Utfallet av denne tidligere rettssaken kan ha påvirket bøndene i Saint Julien. For etter tre måneder med rettergang inngikk de et forlik med snutebillenes forsvarer, og lovet å «innvilge de omtalte dyrene tilstrekkelig rom og beitemark utenfor vinmarkene […], av en slik art at de kan leve av dem og unngå å spise og ødelegge avlingen».

.

I bytte mot å forlate vinmarkene skulle snutebillene få tilgang på et større landområde, med tilgang på blant annet oretrær, bøk og kirsebær, i tillegg til planter, urter og gress i rikelig mengder.

Den utførlige beskrivelsen av området snutebillene skulle få, dreide seg om å overbevise motparten om innbyggernes gode vilje og om områdets reelle verdi, mener den franske filosofen og politikeren Luc Ferry, som beskriver rettssaken i boken Ny økologisk orden, som kom i Henning Hagerups oversettelse på norsk i 1996.

Insektenes advokat hadde argumentert for at også billene var skapt av Gud, og derfor hadde den samme rett som mennesker til å spise planter

—  Birger Emanuelsen

Et felles hele

Selv om disse rettssakene hvor bøndene stod på en side, og snutebillene en annen, kan virke kuriøse og merkelige, er vår felles historie full av dem. Av og til vant bøndene og innbyggerne fram med sine argumenter – som i saken mot blodiglene i Bern-sjøen i 1451 – men vel så ofte vant altså dyrene den juridiske taukampen.

Rettssakene var et utslag av en tenkning om naturen som et felles hele – hvor mennesket ikke er over skaperverket, men en del av det. Det er lett å tenke på dem som komplett forhistoriske, i den forstand at de er ubegripelige, skriver Ferry. De er utslag av et syn på verden, og ikke minst på Gud, på det hellige, som vi for lengst har lagt bak oss – i alle fall her til lands.

Foruten å være underholdende lesning, overleverer disse rettssakene oss moderne lesere et klassisk problem: Hvordan skal vi forstå at det som var helt selvfølgelig for andre, blir så fjernt og lukket for oss? Luc Ferry beskriver det som en avgrunn som åpner seg midt i menneskeheten – som gjør at de ritualer og vaner som utføres med det største alvor av noen, blir latterlige for andre.

Jeg tror for eksempel grunneierne og utbyggerne her på Tromøya, hvor jeg selv bor, og ser stadig mer av naturen bygges ned, ville tenkt på meg som vanvittig om jeg foreslo en lignende tilnærming til de snutebillene, trærne eller hegrene som står i veien for hyttefeltene deres.

Spørsmålet vi da må stille oss er om vår måte å forholde oss til naturen på er «sann» – eller om den også vil få framtidige generasjoner til å trekke på smilebåndet. Eller riste oppgitt på hodet. Eller, mer radikalt: Kanskje er det skarpe skillet mellom mennesker og naturen kun en parentes i vår historie.

Kanskje er det skarpe skillet mellom mennesker og naturen kun en parentes i vår historie

—  Birger Emanuelsen

Menneskets triumf

Respekten for dyr og natur er i alle fall vanskelig å få øye på bare hundre år etter rettssaken i Saint Julien. På 1600-tallet ble ikke dyr eller natur sett på som hellige; oppdagelsene innenfor teknologi og den begynnende industrialiseringen ledet datidens store tenkere til å beskrive dyrene som maskiner. Flere av dem prøvde for eksempel å lage maskiner som skulle virke som dyr, og forsøkene på å lage disse innretningene, kunne innebære å skjære og kutte i levende skapninger.

Respekten for dyrenes iboende verdi som preget tenkningen bare hundre år tidligere, var som forduftet. Fremdeles var vi imponert over alt det dyrene fikk til, men nettopp det at dyrene gjorde visse ting bedre enn mennesket, viste bare at de var som maskiner, uten tvil og uten lidelse. Skrikene deres var ren og skjærende automatikk.

Framskrittene og vitenskapen løftet mennesket, på flere måter enn de før hadde kunnet forestille seg. Men med den kirurgiske skalpellen skrapte vi samtidig bort det hellige som før heftet ved alt ikke-menneskelig liv, og resultatet var en mangel på ærbødighet og respekt for det som ikke lignet oss selv. Og med det forsvant også redselen for å forrykke en balanse, eller å ødelegge noe i naturen for alltid.

Er trær juridiske personer?

I 1970 ga U.S. Forest Service – altså det amerikanske Statskog – Walt Disney-konsernet lov til å «utvikle» dalen Mineral King i Sierra Nevada. Det var snakk om urørt villmark. Prosjektet hadde et budsjett på 35 millioner dollar – som et stort norsk hyttefelt – og planen var å bygge hoteller, restauranter, parkeringsplasser og en fornøyelsespark – et nytt Disneyland.

En naturvernorganisasjon anmeldte Disney-konsernet, i et forsøk på å stanse utbyggingen. Prosjektet ville, ifølge dem, skape ubotelig skade på villmarka, og ødelegge den naturlige balansen i Mineral King. Anmeldelsen ble imidlertid avvist av retten, fordi det ikke fantes noen person som kunne støtte opp under den – det var ikke mulig å peke på at noen juridiske personers interesser var direkte skadelidende av utbyggingen.

Saken fikk oppmerksomhet i amerikansk presse, og den unge juristen Christopher D. Stone, som den gang levde et nokså anonymt akademisk liv ved University of Southern California, tok kontakt med miljøvernorganisasjonen og tilbød seg å hjelpe.

De takket ja, og Stone skrev en artikkel hvor han i dypt alvor foreslo «at vi tilkjenner juridiske rettigheter til skogene, havene, elvene, ja, alle ting vi kaller naturlig i omgivelsene, ja, til hele det økologiske systemet».

.

Artikkelen kom på trykk i et velrenommert juridisk tidsskrift, og hadde tittelen Should trees have standing? Da han publiserte artikkelen som bok to år senere, ble den en liten sensasjon, også utenfor det juridiske miljøet. På en nesten ubegripelig lang avstand fra dyrerettssakene i middelalderen, gjenopplivet Stone ideen om naturveseners iboende verdi, og juridiske rettigheter.

Han skriver:

«Skaden miljøvernorganisasjonen ville bli påført var utvilsomt uhyre liten, men den skaden Mineral King – parken selv – ville lide, var det ikke. Hvis jeg kunne få retten til å betrakte denne villmarken som en juridisk person – i den betydning selskaper er det – kunne begrepet om natur som har rettigheter medføre en betydelig operasjonell forskjell.»

Tanken var enkel: Dyr, planter og andre naturlige elementer har en verdi som er uavhengig av den nytten det har for mennesker. Også fjell, elver og mindre, avgrensede økosystemer, kan ha denne verdien.

Stones etterliv

Stone tapte rettssaken, men argumentasjonen hans utgjorde altså et vannskille i vår forståelse av på akkurat hvilken måte jorda er hellig. Resonnementet var merkelig enkelt: Det er på tide å tildele naturen rettigheter, slik vi tidligere har gjort med barn, med kvinner, med slaver og urfolk.

Alt i alt handler det om at det som virket utenkelig i en annen tidsepoke, ofte en epoke tett opptil vår egen, er blitt en selvfølgelighet i dag. Stone siterte blant annet en rekke eksempler på rettssaker som sent på 1900-tallet verken anså kinesere, kvinner eller fargede som juridiske personer.

Her til lands skal vi ikke grave så dypt i vår juridiske, moralske og litterære historie før vi forstår at også våre måter å tenke om «de andres» verdi og egenverd på, inneholder avgrunner vi knapt kan fatte, og som få vil vedkjenne oss.

Det er blant annet gode grunner til at min egen bestemor aldri fortalte sine barn om vår samiske slektshistorie.

Det er nå femti år siden Christopher D. Stone publiserte boka Should trees have standing. Og selv om opphavsmannen altså er ukjent for de fleste, har ideene han sådde begynt å vokse seg sterkere over store deler av verden.

Her til lands plukket for eksempel juristen Torstein Eckhoff opp ideene, og skriver om dem i artikkelen «Kan elver og skoger ha rettigheter?» fra 1980.

Eckhoff oppsummerer Stone slik:

«Stone mener ikke at naturområder skal kunne ha alle slags rettigheter. Det er først og fremst retten til beskyttelse mot inngrep han har i tankene. Og han mener ikke at denne rett skal være absolutt, slik at for eksempel all hugging av trær blir forbudt. Men det skal være en rett for naturområdene å bli forsvart mot inngrep på en slik måte at alle relevante mothensyn blir tatt i betraktning

Eckhoffs tenkning var avgjørende for at norsk høyesterett fastslo at Norges Naturvernforbund kunne stå som saksøker mot den norske stat i forbindelse med Alta-utbyggingen.

I dag er det verden over flere initiativ for å gi naturen mer vidtgående rettigheter, og innlemme disse i det ordinære rettssystemet. Helt konkret handler det om at stater skal forpliktes til å beskytte naturen, og hvis de ikke lever opp til denne oppgaven, kan folk saksøke dem på naturens vegne.

.

Et eksistensielt paradoks

Denne våren har FNs klimapanel gjennom to rapporter igjen slått fast det som er intuitivt for mange. Mennesker lever på en måte som ødelegger livsgrunnlaget – simpelthen ved å belaste jordkloden utover dens tåleevne.

Vi opplever et naturmiljø hvor klimaet endrer seg, det biologiske mangfoldet forsvinner, skogene hogges ned, havene forsures, svaberget sprenges bort. Truslene tiltar i omfang og styrke, fremdeles uten at vi har noen fungerende oppskrift på hvordan utviklingen kan snus.

Vern av naturen har betydning for oss alle, men er vanskelig å tjene penger på, og henger bare svakt sammen med vår egeninteresse. Derfor handler vi heller i tråd med våre kortsiktige begjær og ønsker, og i strid med den allmenne interesse, også når det i det lange løp vil skade oss selv.

Bonden som selger familiens natureiendom til en hytteutbygger, vil jo bare at barna skal ha noe å leve av. Og den miljøengasjerte tobarnsmoren som kjøper hytta ved sjøen eller på fjellet, vil jo bare sikre et sted hvor hennes barn kan være frie og lykkelige, leve gode liv.

Slik er vår holdning til naturen preget av et eksistensielt paradoks: Ved å forsøke å leve evig gjennom det vi erverver og kan gi videre til våre barn, krenker vi naturens udødelighet, og truer dermed grunnlaget for alt liv.

En gjennomgang av byggesaker, gjort av Morgenbladets journalist Maria Berg Reinertsen, er en deprimerende god illustrasjon på hvordan vi som fellesskap, på tross av gode intensjoner, handler i strid med vår egen felles interesse.

I 2020 fikk 93 prosent av dem som søkte om lov til å bygge i områder satt av til landbruk, natur og friluftsformål, ja. I 2019 fikk 92 prosent av dem som søkte om lov til å kjøre terrengbil, traktor eller snøscooter i utmark, ja. I strandsonen ble 91 prosent av søknadene om å trosse byggeforbudet innvilget.

Problemet med de nåværende lovene som skal beskytte naturen, er at de ikke gir endelig vern. De nøyer seg i stedet med å sette opp en prosess av søknader om unntak som du må gjennom før du får bygge eller forurense. Lovene vi vedtar, klarer ikke å beskytte naturen mot vår sult etter hytter, veier og inntekter.

Forsøkene på å gjøre utbyggere økonomisk ansvarlig for de inngrepene de gjør i naturen, har heller ikke ført fram. En nasjonal skattlegging av naturødeleggelser i forbindelse med hytteutbygginger, som for eksempel økonomen Bård Harstad har tatt til orde for – og som den offentlige utredningen «Sett pris på miljøet» fra 2015 også argumenterte for – møter døve politiske ører.

Lovene vi vedtar, klarer ikke å beskytte naturen mot vår sult etter hytter, veier og inntekter

—  Birger Emanuelsen

Kjetterske tanker

Det føles unektelig kjettersk å ta til orde for at svaret kan være å innrømme juridisk beskyttelse til andre naturvesener enn oss mennesker. For noen lyder det som en devaluering av nettopp menneskets ukrenkelighet. Og det er helt sant at vi, i tillegg til å leve i lokalsamfunn hvor naturen bygges ned, lever i en verden hvor humanismen kjennes mer enn nødvendig.

Forskjellene mellom mennesker, både innad i land, men også mellom land og verdensdeler, øker. De tillater oss å behandle andre mennesker som ikke-mennesker, ved for eksempel å internere flyktninger under uverdige forhold, eller å tillate at en økende gruppe aldri kommer innenfor arbeidslivet eller boligmarkedet.

I en slik tid vil det å argumentere for en moralsk jevnbyrdighet mellom mennesker, trær og dyr fort kunne brukes som en unnskyldning ikke til å justere opp vernet for samtlige, men heller å redusere det for alle.

Det er likevel ikke den eneste måten å forstå det på.

Fremveksten av humanismen i århundret etter dyrerettssakene henger nøye sammen med at troen på mennesket endret seg. Lamslått av alt vi fikk til, gjennom kunst, vitenskap og teknologi, gjennom nye maskiner, ny industri, velstand og rikdom, vokste forestillingen om menneskets suverene plassering i skaperverket også fram.

Vi var ikke lenger et resultat av evolusjonen, men selve kroningen av den.

Mennesket er naturligvis også det mest sympatiske vesenet i den forstand at vi, ulikt alle andre arter, tar vare på våre halte og lamme og svake. Og selv om det har vært tilbakeslag og grove unntak, har den store fortellingen om sivilisasjonsreisen vært at vi har utvidet sirkelen for hvem som fortjener vår beskyttelse, respekt og omsorg.

Avklaringen om hvorvidt mennesket er det eneste verdige rettssubjektet, eller om alt levende i biosfæren fortjener den samme beskyttelsen, løfter imidlertid fram en annen interessant innsikt:

Om mennesket skal likestilles med resten av de naturlige skapningene, må mennesket også kunne sies å være det minst sympatiske. For mennesket anno 2022 er uten tvil det minst symbiotiske vesenet i dette, ikke nødvendigvis harmoniske, men ordnede universet.

.

Treet i hagen

Christopher D. Stone døde altså i mai i fjor. I et intervju kona hans ga etter dødsfallet, røpet hun at spørsmålet om trærnes rettigheter først hadde vært av praktisk, og høyst lokal karakter.

Da paret ventet sitt andre barn, måtte de bygge på huset, og på tomta stod det et tre i veien. Da utbyggeren foreslo at de måtte felle det, for å få plass til påbygget de hadde sett for seg, spurte han henne om hun virkelig synes det var rett, at de bare kunne kappe det ned. De ble enige om å bygge mindre – for å bevare treet.

Vår moralske status bestemmes ikke bare av hvordan vi tar vare på våre egne. Det egentlige moralske spørsmålet stilles av tenkere som Stone: hvem er våre egne?

Stone var tidlig ute med å gjenopplive den før-moderne ideen om at menneskets plass finnes i, og ikke over kretsløpet av andre naturvesen. Til tross for at han ikke per i dag er en stående referanse i diskusjonen om naturvern, er det er ikke vanskelig å spå at vi vil snakke mer om hans ideer de neste femti årene, enn de femti årene som har gått siden han først formulerte dem.

Konsekvensene av et sånt skifte i tenkemåten vår er umulig å forutse, og kan hende er det en farlig vei. Kan hende innebærer det å avslutte den parentesen som den moderne humanismen har vært i vår felles historie.

Men å utvide grensene for hva som fortjener vår beskyttelse, respekt og omsorg er ikke det farligste jeg kan tenke meg. Spesielt ikke når alternativet synes å være å styre mot en kollaps som vil gjøre vår evne til å ta vare på hverandre enda mer utsatt.

---

Birger Emanuelsen

  • Birger Emanuelsen (f. 1982) er forfatter. Han debuterte i 2012 med den kritikerroste novellesamlingen For riket er ditt. I fjor ga han ut romanen Statsråden kommer.
  • Dette essayet er basert på et foredrag Birger Emanuelsen holdt på litteratur- og debattfestivalen Jorddøgn denne våren.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur