Arabiske «divaer» var politiske nøkkelfigurer

Det er kvinneskikkelser fra den arabiske «gullalderen» som vises frem i en stor utstilling i regi av L’institut du monde arabe i Paris. Utstillingene, som også er digital, startet 19. mai og er allerede blitt omtalt i en rekke internasjonale medier, der de omtalte kvinnene hylles som selve «grunnlaget» for en felles arabisk kultur, og blant annet i Vogue omtales som «visjonære» og «frigjorte».

– Det virker alltid som man prøver å menneskeliggjøre arabiske kvinner, og jeg spør meg hvorfor? sier Kristin Soraya Batmanghelichi til Vårt Land. Hun er førsteamanuensis i Midtøstenstudier ved UiO, er for tiden stasjonert i New York, og har blant annet kvinneaktivisme som et spesialfelt.

[ «Norges tøffeste»-Martin trodde han måtte være en grå mus for å være kristen ]

---

Ny utstilling

• Divas D’Oum Kalthoum à Dalida (divaer fra Oum Kalthoum til Dalida) er en utstilling ved L’Institut du monde arabe i Paris fra 19. mai til 25. juli.
• Utstillingen viser sangere og skuespillere som virket i det som kalles en «gullalder» i arabisk kulturliv, i perioden 1920-1970.

---

Håret løst

Utstillingen i Paris – som har undertittel «fra Oum Kalthoum til Dalida» fokuserer skarpt på perioden 1920 til 1970, en tid kulturlivet blomstret i Midtøsten og Nord-Afrika. Særlig Kairo ble et viktig sentrum, men også i Beirut og Algerie dukket det opp kvinner som tok de nye mediene med storm, og raskt fikk stjernestatus som sangerinner og skuespillerinner.

Rollen mediene har spilt er tydelig i utstillingen, der publikum inviteres til å lytte til musikken og se filmklipp. Den fysiske utstillingen dekker 1.000 kvadratmeter, og her vises ekstravagante scenekostymer, gamle filmplakater og personlige eiendeler som etterkommerne av «divaene» har stilt til disposisjon.

Noe av det påfallende i utstillingen, er at ingen av kvinnene bærer hijab. Egyptiske Oum Kalthoum, som kanskje er det største navnet blant alle «divaene» var derimot kjent for sitt oppsatte hår, og Egyptisk-fødte Dalida - som ble stor også i Europa – hadde etterhvert lange blekede lokker som sitt kjennemerke.

[ «Frontkjemperne» gir et selektivt utvalg fra et etisk vepsebol ]

Oum Kalthoum var en «større enn livet-personlighet». Hun var ingen Maria Callas.

—  Kristin Soraya Batmanghelichi

– Det er flott at disse kvinnene vises fram, særlig de egyptiske divaene var nasjonale helter – og panarabiske helter. Men jeg synes linsen som brukes er for smal, sier Kristin Soraya Batmanghelichi.

– Det virker som utstillingen er ment for et vestlig publikum, for å kommunisere et mer «fritt» og «forståelig» bilde av arabiske kvinner. Den arabiske divaen blir slik symbol på en progressiv, moderne arabisk kultur, og det er akkurat som at utgangspunktet er at europeere tror at ingen andre kan være moderne. Du må bevise at du er moderne, sier Batmanghelichi, som stiller spørsmål ved hva utstillingen egentlig prøver å si:

– Se for deg at noen hadde laget en utstilling med skandinaviske divaer, hva ville vært hensikten med det?

Nostalgi?

Blant divaene er navn som Oum Kalthoum, Fairuz, Asmahan, Warda al-Djazaïra, Laila Mourad og Souad Hosni og Sabah. Kuratorene hevder disse kvinnene viser «nytt bilde av kvinnen». Utstillingen belyser den sosiale historien til kvinner i den arabiske verden, og hvordan feminisme fødes midt i samfunn som ellers er mannens verden.

– Tanken var å fortelle om de sosiale, politiske og kunstneriske endringene sett fra kvinners perspektiv. Og også trekke inn de teknologiske fremskrittene med radio og film. Man er ikke alltid bevisst på den rollen disse «pionerinnene» har spilt, sier kurator Hanna Borghanim til Deutschlandfunk.

I intervjuet peker hun samtidig på at disse kvinnene i dag trekkes fram igjen i populærkulturen. I 2017 kom for eksempel en film som viste livet til Oum Kalthoum. Bak filmen sto den New York-baserte iranske kunstneren og aktivisten Shirin Neshat.

Borghanim bemerker at «gullalderen» idag blir fortolket på nye måter.

– Enten med nostalgi, men også for å stille nærgående spørsmål ved bestemte samfunnstema, sier hun.

Man er ikke alltid bevisst på den rollen disse «pionerinnene» har spilt.

—  Hanna Borghanim, kurator

Hollywood ved Nilen

Batmanghelichi mener utstillingen gjør noe riktig når den setter divaene inn i en bredere politisk og kulturell historie. Men også før «gullalderen» skjedde det mye, bemerker hun, og peker på at allerede fra 1870-tallet av reiste Kairo seg som en metropol i Midtøsten. Det ble en møteplass, der nye tekniske fremskritt satte preg på livet, og der kulturlivet blomstret.

Byen ble etterhvert omtalt som «Hollywood ved Nilen».

Her dukket etterhvert den nevnte Oum Kalthoum opp. Som sanger ble hun kjent langt utenfor Egypts grenser, og populariteten hennes overgikk det meste.

– Konsertene hennes varte i fem timer, og ikke minst Nasser forsto hvilken tiltrekning hun hadde, sier Batmanghelichi.

[ Den triste historien bak Billie Holidays gripende stemme ]

Gamal Abdel Nasser var statsminister i Egypt fra 1954, da monarkiet hadde blit

Jeg er usikker på om jeg vil at datteren min skal bli som kinofigurene man så på 1950-tallet.

—  Kristin Soraya Batmanghelichi

t veltet. Han regnes gjerne som den mest innflytelsesrike arabiske politiker på 1900-tallet, og flere ganger holdt han politiske taler i etterkant av Oum Kalthoums konserter.

– Å kalle henne en diva gjør henne urett, mener Batmanghelichi, og synes hun snarere var en politisk nøkkelfigur.

– Oum Kalthoum var en «større enn livet-per

sonlighet». Hun var ingen Maria Callas.

– Hvilke forbilder synes du disse kvinnene er?

– Med en gang du trekker fram at de bidro til en kvinnefrigjøring, så trekkes de egentlig inn i spørsmålet om hvem som er fri i dag. Jeg vil heller si at dette er sterke kvinner som så for seg at Egypt kunne bli bedre, men jeg tror vi først og fremst må se på dem som «dørvoktere» til andre væremåter, andre måter å være kvinner på. Også er jeg usikker på om jeg vil at datteren min skal bli som kinofigurene man så på 1950-tallet.