Anmeldelser

Anmeldelse: «Frontkjemperne» gir et selektivt utvalg fra et etisk vepsebol

Det er et etisk vepsebol regissør Alexander Kristiansen har stukket hånden ned i med NRK-serien «Frontkjempere». Vi må bare vite at ikke hele bildet kommer fram.

Vil vi høre fortellingene til nordmenn som ble dømt som landssvikere fordi de kjempet med nazistene på Østfronten? Eller bør de ties i hjel fordi de aldri har angret på det de gjorde?

NRK-serien Frontkjempere har i løpet av påsken fått motbør allerede før første episode blir sendt tirsdag 6. april. Noen av de sju faghistorikerne som selv deltar i serien, sier til VG at de ikke ville vært med hvis de hadde visst hvordan resultatet ble.

Vepsebolet regissør Kristiansen og hans medmanusforfatter Petter Rosenlund rører i, kan formuleres slik: Forskjønner frontkjemperne sine motiver og opplevelser når de selv forteller hva de var med på i krigen mot russerne fra sommeren 1941? Deltok nordmenn i krigsforbrytelser, for eksempel massakrer mot jøder og andre sivile i Polen og Ukraina, eller var de vitner til slike? Kan de unnskyldes for sitt valg om å slåss på Østfronten – enkelte var bare 16-17 år gamle da de vervet seg – fordi de var naive unge menn som ville bekjempe kommunismen og mente at de gjorde Norge en tjeneste?

Dramatisering av det Olaf Tuff så: Tyske soldater massehenretter russiske krigsfanger. (Foto: Nils Petter Devold Midtun/NRK)

---

Dokumentarserie: Historie

Frontkjemperne

Regi og manus: Alexander Kristiansen

Foto: Nils Petter Devold Midtun

NRK, 4 episoder, premiere 6. april

Vurdering: «Selektivt og litt rotete fortalt»

---

Rotete redigert

De fire episodene består av intervjuer laget på 2010-tallet med sju frontkjempere: Alf Kristian Borge, Bjørn Østring, Magne Arne Holter, Fredrik Jensen, Wolfgang Windingstad, Olav Tuff og John Sandstad. Bare sistnevnte er ennå i live.

Serien er bygd på klassisk dokumentarvis. Det veksles mellom intervjuer med mennene i hvert deres hjem, dramatisering av enkeltepisoder, fakta om felttogene via fortellerstemme og kartillustrasjoner, samt fortolkning av historikerne.

Vi må tåle å høre frontkjemperes versjoner, bare vi husker at de er subjektive

—  Kristin Aalen, filmkritiker

Men å formidle hvilke ulike divisjoner og regimenter nordmennene havnet i, lykkes ikke helt. Navnene er så mange: Regiment Norge, Den norske legion, Skijegerbataljonen, Divisjon Wiking, Germanske SS-Norge, Waffen SS og Luftwaffe. Jeg som vanlig seer strever med å holde orden på alt.

Dessuten forvirrer det noe at det i de fire episodene hoppes fram og tilbake mellom frontkjempernes opplevelser. Jeg savner klarere tematiske overskrifter fra manusforfatterne.

Fra dramtiseringene Frontkjempere

Drap på sivile

I dramatiseringene av fortellingene lykkes serien med å levendegjøre forferdelige krigserfaringer, som da Fredrik Jensen lå i fremste rekke noen kilometer fra Moskva. Alle de ti han var sammen med, ble drept, selv ble han hardt skadet og overlevde så vidt.

Da en russer nøler med å skyte Alf Kristian Borge i Karelen, blir russeren i stedet skutt av en annen nordmann. Den skjebnesvangre hendelsen rører fordi Borge er på gråten når han minnes hendelsen.

Divisjon Wiking-medlemmet Olav Tuff forteller om drap på sivile han var vitne til, som da soldater roper «heng ham! heng ham!» om en mann de mistenker for å være sabotør. Men tauet ryker, igjen og igjen. Massepsykose, kaller Tuff det i ettertid. Han var også vitne til at tyske soldater skjøt en gjeter de mente var jøde.

De mange fryktelige hendelsene blir godt underbygget av Morten Rognskogs musikk.

Fra edsavleggelsen for de første frivillige norske frontkjemperne til Regiment Nordland i Hippodromen på Vindern i Oslo, 30. januar 1941

Krigsforbrytelser

Tuff så også at flokker av russiske krigsfanger ble meid ned i massegraver av tyskerne. Men han hevder at han selv nektet å adlyde ordre da en tysker ba ham skyte slike forsvarsløse fanger.

Det som likevel avslører hans egen deltakelse i en krigsforbrytelse, formidles i en iscenesatt hendelse: Tuff holdt vakt da 200–300 sivile ble stengt inne i en kirke og brent levende. Historiker Stein Ugelvik Larsen er klar på at «det var en unnlatelsessynd av de store når han ikke bidro til å åpne dørene. Men det ville bety at Tuff selv ville blitt skutt, selvfølgelig.»

Magne Arne Holter i samme divisjon sier at han ba til Gud om ikke å bli brutalisert av å være soldat. Tuff forteller at mange medsoldater skjøt seg, «de fikk vel nok av myrderier», gjetter han.

Fra dramtiseringene Frontkjempere

Selektivt utvalg

Vi må tåle å høre frontkjemperes versjoner, bare vi husker at de er subjektive. Selvfølgelig gjentar de klassiske argumenter som NS-medlemmer har brukt siden freden i 1945: At krigen mot tyskerne var over da norske styrker kapitulerte 10. juni 1940, at de ikke svek Norge ved å slåss mot kommunistene, og at det var et brudd med norsk grunnlov å gi forbudet mot NS-medlemskap tilbakevirkende kraft og å gjeninnføre dødsstraff.

Men det man må huske når man ser Frontkjempere, er at serien bare har med et ørlite utvalg av de 5.500 nordmennene som slåss på tysk side. Andre ble fullstendig forrået av å delta på Østfronten.

Ta for eksempel Holger Tou i Divisjon Wiking. Etter å ha sett forferdeligheter i Lvov i Ukraina, kom han hjem til Stavanger i 1942 og ble en så grusom torturist at han ble dømt til døden i landssvikoppgjøret. Eller ta Reidar Haaland i Den norske legion. Han ble en nådeløs torturist i Oslo og den første som ble dømt til døden i 1945. Eller gå til Trondheim: Bortimot 30 medlemmer av Rinnan-banden, som torturerte hundrevis av mennesker og drepte over åtti personer, hadde bakgrunn som frontkjempere eller frontsøstre.

Med dette i bakhodet kan man gjerne se Frontkjempere.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser