Digitalisering er ikke slutten for tidsskriftene

Sent i forrige uke kunngjorde Gyldendal at deres prestisjefylte tidsskrift Vinduet fra neste år legger ned papirutgaven. Samme år som de feirer 75-årsjubileum – passende nok med et fyldig jubileumsnummer på papir – slutter de å gi ut tidsskriftet fire ganger i året.

Reaksjonene kom umiddelbart i Klassekampen og Morgenbladet, og forlagssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, Kari Marstein, måtte ut og forsvare at beslutningen ikke var en nedtrapping, bare en satsing med andre midler.

Felte en tåre

Da jeg hørte nyheten felte jeg selv en tåre mens jeg kikket bort på de dyrebare Vinduet-utgavene som står sentralt plassert blant andre tidsskrifter i bokhylla mi. Her var årganger fra Jan Erik Volds redaktørperiode på 70-tallet, Jan Kjærstads legendariske periode på slutten av 80-tallet, via Audun Vingers revitalisering fra 2008 – helt fram til det seneste nummeret jeg fikk da det ble lansert med en paneldebatt på Litteraturhuset for noen uker siden. Nå blir det slutt på alt dette. Det er lov å tenke at det er trist.

LES OGSÅ: – Nå er det klikkene i sosiale medier som styrer NRK Kultur, mener NRK-veteran Annelita Meinich

En skole

Så tørket jeg tårene og begynte å gruble litt. Jeg har selv jobbet mer med tidsskrifter enn jeg har jobbet i avis. Fem år etter jeg stolt publiserte min første bokanmeldelse i tidsskriftet Vagant, ble jeg tatt inn i redaksjonen – i mellomtiden hadde jeg tilbrakt noen år i nettopp Vinduets redaksjonsråd. Fra 2014 til 2017 la jeg ned talløse timer med gratisarbeid – og andre i redaksjonen jobbet betydelig mer enn meg.

Sett utad var det sikkert en utakknemlig jobb. Vi drodlet og skrev, sendte ideer og utkast fram og tilbake i mailtråder som ble ti ganger så lange som tekstene de resulterte i. Vi bestilte artikler og anmeldelser, håndterte budsjetter, skrev søknader, fikset design, avholdt arrangementer, pleiet abonnenter, sendte til trykk og var vår egen markedsføringsavdeling – noe vi sikkert bare var passe gode til. Tidsskriftarbeidet var både en skole og en livsstil, og jeg lærte mer i denne tida enn alle årene på universitetet til sammen.

Tidsskriftenes styrke

Tidsskriftenes fremste fortrinn ligger i første del av ordet: tid. Dette er også sentralt i selvforståelsen til de 117 tidsskriftaktørene som i 2018 ble intervjuet til en rapport om kulturtidsskriftene, på bestilling fra Kulturrådet. Dybde, refleksjon og grundighet går igjen som honnørord når tidsskriftredaktørene redegjør for hvorfor de finnes.

For mange er dette nært knyttet til publiseringsformen, som tradisjonelt har vært to til fire papirutgaver i året. Tidsskriftet har alltid jobbet langsommere enn dags- og ukeavisene – og etter hvert som avisene har beveget seg mer over i det digitale, har denne kontrasten blitt enda tydeligere. Å ikke bli fanget av flyktige aktualitetskrav, men heller se de lange linjene og slik sette sin egen agenda, har vært tidsskriftenes fremste styrke.

Samtidig kan ikke den nevnte rapporten konkludere med at papir eller nettpublisering er avgjørende for tidsskriftenes kvalitet eller gjennomslag: «Nye nettbaserte publiserings-, distribusjons- og kommentarformer kan like gjerne fungere som en hjelp eller en mulighet for tidsskriftene som de kan være en utfordring eller trussel.»

LES OGSÅ: – Kritikk erstattes av koseprat når NRK dekker kulturlivet. De har mye å lære av Dagsnytt18, skriver Arne Borge

Lesevaner i endring

Jeg elsker papir. For tolv år siden trykket jeg opp en månedlig amatør-trykksak sammen med noen venner på studentradioens kopimaskin – selv om vi kunne ha blogget. Arbeidspulten min renner over av bøker, utskrifter – og tidsskrifter. Hver morgen plukker jeg Vårt Land opp fra dørmatta og tar den med inn til morgenkaffen, selv om de fleste sakene allerede er publisert på nett.

Men jeg er 34 år. Ser jeg bare på mine yngre søsken, aner jeg andre medievaner – og det samme gjelder for så vidt de fleste av mine jevnaldrende, og også folk som er langt eldre enn meg.

Dessuten merker jeg at også mine lesevaner endrer seg. Noe av det bekymrer meg, det innrømmer jeg gjerne. Men jeg har ikke lenger holdningen om at teksten ikke eksisterer før den har gått gjennom et trykkeri. Jeg innser nå at teksten faktisk er publisert – på ekte – også når den kun ligger ute på nettet.

Dette gjelder også den lange, velredigerte tidsskriftartikkelen som kaster lange linjer og setter dagsorden på en mindre hyperaktiv måte enn vi i dagspressen kanskje gjør iblant. Da jeg researchet denne teksten gikk jeg ikke til tidsskriftene i bokhylla – jeg gikk til vagant.no og kulturradet.no – blant annet etter å ha fått tipset av kjente på Facebook. Jeg leste på mobil, Ipad og laptop.

LES OGSÅ: Det er ingenting ved forsiden på Mentsch Magazine som tyder på at det er et kristent basert tidsskrift du holder i hendene

Vinnes og tapes

Noe går tapt i en digital omlegging – det må vi bare erkjenne. Man mister schwungen over lanseringen av papirtidsskriftet. Og man mister det avgrensede papirobjektet, som kanskje inviterer til en annen langsomhet enn et digitalt tidsskrift gjør.

Spørsmålet er likevel om enda mer kan vinnes på en slik omlegging. Du slipper arbeidet og utgiftene knyttet til trykking og distribusjon – og dette er både en stor del av arbeidet og kanskje den minst takknemlige. Igjen står du med kjernen av tidsskriftarbeidet: Å skrive, bestille og redigere gode tekster.

Man kan selvsagt si at Vinduet burde satse på begge deler – men i praksis går ikke dette. Enten tenker du digitalt først eller papir først, og det får konsekvenser for prioriteringene. Derfor velger jeg enn så lenge å tro på Vinduet og redaktør Kari Marstein når hun kaller dette en satsing, og at det ikke er slutten på Vinduet som litteraturtidsskrift. Faktisk tror jeg tidsskriftene har et uutnyttet digitalt potensial som kan utfordre oss i dagsmediene mer enn de gjør i dag. Jeg frykter faktisk at et vellykket vinduet.no kan stjele lesere og abonnenter fra vår egen boksatsing.

Les også:

• Kunstner Hilde Tørdal mener NRK forsømmer mandatet, og heller forsterker folks fordommer mot kunst

• Audun Lindholm mener økt støtte til tidsskriftene kan «redde kulturjournalistikken»

• – Vi kan lære av fortidens tidsskrifter når det gjelder å stille spørsmål ved gamle ideer og dogmer, sier Bente Riise i Tidsskriftforeningen