Viljen til å velge vekk

De fleste foreldre som følger sine håpefulle på Norway Cup denne uka, har nok forlengst innsett at verken de eller barna har det samme kallet som Gjert Ingebrigtsen og sønnene hans.

Likevel kan innsiktene fra den ekstreme familiebedriften på Sandnes være nyttige å ta med seg uansett hvilken retning ambisjonene for barna peker.

Da lillebror Jakob var 12 år, innførte pappa Gjert morgentrening – i tillegg til kveldstrening. Sammen med treningen fulgte pappas formaninger til sønnen om at «hvis du velger dette nå, kommer de neste 15 årene til å handle om dette, hver dag, morgen og kveld».

Dette skriver Gjert Ingebrigtsen i boka Kunsten å oppdra en verdensmester. Foreløpig har treneren helt uten idrettsbakgrunn og trenerutdanning oppdratt tre europamestre i løping. De har nådd et nivå som mest av alt minner om fantasy.

«Jeg har vært tydelig med alle guttene: Det som skiller de gode fra de mindre gode, er at de faktisk står opp om morgenen og gjør den jobben som kreves for å bli best», heter det i boka om Gjerts metode.

LES OGSÅ: Hva kunne du blitt om du ofret alt?

Med eller mot

Det er fascinerende hvordan enerne på ulike områder sjelden snakker om talentet sitt, men ofte understreker hvor hardt de har jobbet. De som blir best har selvfølgelig en sjelden kombinasjon av de to faktorene.

Det er mot alle odds at familien Ingebrigtsen, der verken mor eller far har drevet med idrett, skulle ha gener til å få fram en europamester. Hva er da oddsen for at de skulle få fram tre?

Gjennom flere årganger av TV-serien Team Ingebrigtsen har hele det norske folk fått innblikk i livet til Gjerts disipler. En nøkkelsetning kom i sesong en, da pappa ville nekte sønnen å dra på Syden-tur fordi han ville komme hjem en dag for seint til oppstarten av neste sesongs treningsopplegg: «Anten så e du med, eller så e du ikkje med», meldte Gjert.

Alle som har vært i kompromissløse kristne miljøer, kjenner igjen formuleringen.

LES OGSÅ: Disipler eller avhoppere, ingen mellomting.

Balanse i livet

Gjert Ingebrigtsen skriver at han som trener har tatt en rolle hvor «det er nødvendig å være en jævel over tid». Han innrømmer at dette nær har kostet ham forholdet til barna – og han frykter at de en dag vil sky ham som pesten. Gjert fastslår at det er mye sorg i dette for ham.

Vi har sett i TV-serien hvor krakilsk han er blitt når sønnene har fått seg kjærester. I pappas hode har dette vært slutten på verden – i alle fall slutten på sønnenes vei mot å bli verdensmestre.

I ettertid har faren innrømmet at han tok feil. Han innser nå at man trenger kjærlighet for å finne roen og ha balanse i livet. At dette faktisk er bra for å prestere. Det er fascinerende hvor lang tid den oppdagelsen tok – i og med at han selv var 20 år da han slo seg sammen med sin da 16 år gamle Tone.

Kollisjonskurs

På ett område er Gjert Ingebrigtsen helt på kollisjonskurs med holdningen til forfatteren Gudmund Skjeldal, som i boka Taparskalle ga foreldre følgende råd dersom de ønsker at barna skal leke og konkurrere: Lek og konkurrer selv!

Gjert Ingebrigtsen snur opp-ned på tankegangen om å gå foran med et godt eksempel:

«Jeg spiser drit. Hiver innpå hamburgere og cola. Og jeg sover lite. Da sier sønnene mine: Men du da pappa, hvordan kan du spise det vi ikke får spise? Da svarer jeg: Det er ikke jeg som skal bli verdensmester, det er det du som skal bli. Det er mange som spiser drit, nesten alle faktisk. Og det må du ignorere. Du har tatt et valg som er annerledes. Derfor er det faktisk BRA for deg at jeg sitter her foran deg med en hamburger. Det minner deg om valget ditt og gjør deg sterkere».

Et nei er et ja

Slik forklarte Gjert sin pedagogikk da han presenterte boka si etter fjorårssesongen. Jeg kan ikke se at noen har tatt tak i denne mildt sagt originale og antagonistiske måte å drive oppdragelse på.

Selv har jeg prøvd meg litt som trener i ulike idretter. Det har nok hendt at jeg har sagt at utøverne må høre mer på hva jeg sier enn de må se på hva jeg gjør. Men jeg vet jo selv at det jeg gjør, det setter i stor grad en strek under eller en strek over det jeg sier.

Likevel kan jeg kjenne meg igjen i noe av det Gjert Ingebrigtsen peker på som nøkkelen til å nå mål. Det handler om å velge vekk. Ikke være redd for å gå glipp av. Innse at et ja til noe er et nei til noe annet.

«Skapene dine kan godt være fulle av rot. Det gjør ingen ting. Det som teller er at du står opp om morgenen og gjør det som er viktig for å nå målet ditt», påpeker Gjert.

Den setningen går nok hjem hos de unge.