Kultur

Digitalisert demokrati

Facebook og Google har vært viktige både for å styrte ­diktatorer og for å holde diktatorer ved makten. Men også de vestlige demokratiene gjennomgår store og ­uoverskuelige endringer under de sosiale mediers regime.

Jeg traff dem begge under ­Freedom Forum i Oslo: Srdja Popovic og Wael Ghonim. Srdja Popovic var leder i bevegelsen Otpor! som førte an da diktatoren Slobodan Milosevic ble ­styrtet i Serbia år 2000. Wael Ghonim var mannen bak Facebooksiden som mobiliserte egypterne til å gå ut i gatene for å styrte diktatoren Hosni Mubarak år 2011.

Dette var triumfens år for ­internett, mobiltelefonen og ­deres plattformer Google og Facebook. De brakte håp om åpenhet, ­folkelig deltakelse og ­demokrati. Før hadde vi to ­typer medier. ­En­veismedier som ­radio, aviser og TV. De kunne nå ­store masser, men ble kontrollert av få. Og så hadde vi samtale­medier som telefonen. Der kunne alle ­snakke, men bare nå ut til noen få. Nå ­hadde vi for første gang i ­historien et medium der alle kunne snakke til alle – til og med i samtid.

Wael Ghonim ble symbolet på internettets demokratiske makt i den arabiske våren. Nå hadde han et annet budskap: «I 2011 sa jeg at internett frigjorde samfunnet. Men så opplevde vi at de samme mediene rev oss i stykker og undertrykte oss. Nå sier jeg at vi må frigjøre internett for å frigjøre samfunnet».

Tre revolusjoner

Srdja ­Popovic er direktør av Canvas – en organisasjon som støtter folk som gjør ikke-­voldelige opprør mot diktaturer. Han mener ­internett har skapt tre revolusjonære muligheter. «For det første kan alle ha mulighet til raskt å samle og mobilisere store ­menneskemasser. For det andre kan alle bli reportere. 26 år gamle Neda ble skutt under demonstrasjonene i Iran 2009. Myndighetene kunne ikke skjule det fordi hun ble ­filmet på You­tube. For det tredje kan alle lære av hverandre. I Iran 2009 lastet demonstranter ned 17.000 kopier av et hefte vi hadde laget».

Srdja stopper et øyeblikk og fullfører: «Nå har de dårlige ­folkene lært. De investerer mer enn oss. Vi får overvåkning, ­sensur, hatspråk, økende konflikter og manipulasjon».

Overvåkning

Forrige uke skrev jeg om overvåkning i Kina. Diktaturer bruker internett til å kontrollere og undertrykke. ­Dette har også Wael Ghonim erfart: Han ble kastet i fengsel og torturert i elleve dager, etter at myndighetene i Egypt sporet opp mobiltelefonen hans. I dag kan han ikke reise til Egypt. ­Denne muligheten til å over­våke og mangelen på ­respekt for ­privatliv er typisk for et ­diktatur. Men hvordan står det til i demokratiene?

Sjefen i Facebook Mark ­Zuckerberg har sagt at privatliv ikke lenger er den sosiale ­normen. Men han har kjøpt fire hus rundt sitt eget for å ta vare på sitt privatliv.

Facebook vet mer om deg enn dine venner, sies det.­ ­Gjennom dine «likes», ord og bilder kan de analysere din helse, ­seksualitet, holdninger og personlighetstrekk. De fleste presenterer solsiden sin på Facebook og Instagram. Mens Google vet mer om deg enn du selv vil vise fram. Når vi googler og klikker på ­Youtube kommer skjulte ­sider fram. ­Ingen ser oss, tror vi. De kan for ­eksempel avsløre at i ­moralsk konservative stater i USA er det mer søk på porno­sider enn i ­liberale stater.

Denne kunnskapen selger ­Facebook og Google videre. Det er det de lever av. De håver inn mer enn halvparten av digitale reklameinntekter i verden. Og vi vet ikke hva det står om oss ­eller hvor det havner. Vi bør ­regne med at det kan havne i USAs hemmelige tjenester og kjøpes av politiske partier og private selskaper.

Neste fase er at dette sprer seg til «Internett av ting». Smarthjem med termostat og kamera som gjenkjenner gjester, smarthøyttalere som Google Home og Amazon Echo, smarte ­briller som kan gjenkjenne ansikter på gata og smarte biler som er data­maskiner på hjul. Alt ­dette smarte er spionmaskiner for ­tekno-gigantene.

Sensur

«Å sensurere internett er som å spikre gele til veggen», sa president Clinton. Den geleen må han ete i seg. Kinas «Store Brannmur» har effektivt sensurert internett.

Vi liker ikke sensur. Aften­posten og Erna Solberg protesterte da Facebook sensurerte det ikoniske bilde av den nakne jenta som ble brent av napalm under Vietnamkrigen.Samtidig protesterer vi mot at Facebook ­slipper gjennom hatspråk og ­falske ­nyheter. Kritikken mot ­Facebook kan bli både for­virrende og urettferdig.

Etter min mening må ­Facebook sensurere mer. De må ta sitt ­redaktøransvar. Den amerikanske kongressen vedtok i 1998 at plattformer som Facebook og Google ikke skulle ha ­samme ­redaktøransvar som ­andre ­medier. De tenkte vel at ­internettet var som et åpent torg. Men nå styrer de to ­plattformene mer av nyhetsformidlingen i ­verden enn noen medier har gjort tidligere.

Google og Facebook har blitt tvunget til å ta mer ansvar. De har begge ansatt 10–20.000 ­personer for å sensurere. De sitter gjerne i land som Filippinene der lønnen er lav. De skal fjerne grusomme bilder og ord fra hele verden – tusenvis om dagen. En forferdelig jobb som er beskrevet i filmdokumentaren The Cleaners.

Tidlig i 2018 var sensuren fordelt slik: 75 prosent nakenhet og porno. 25 prosent vold, hatspråk og terrorisme. Men hatspråk og falske nyheter slipper fortsatt gjennom i store mengder.

Hatspråk

Hatspråk kan få grusomme ­konsekvenser. Høsten 2017 ­eks-
ploderte drap og ­forfølgelse av ­rohingya-folket i Myanmar. 700.000 mennesker flyktet til ­nabolandet Bangladesh. Den ­viktigste spreder av hat og opp­fordring til vold var Facebook. Facebook tillot militære ­ledere og andre å lede an i denne ­enorme etniske rensingen.

I 2012 brukte en halv million av Myanmars befolkning ­internett. I dag er 18 millioner på ­Facebook. Facebook er blitt internett for de fleste. Telenor bidro til dette ved å tilby telefonabonnement hvor man kunne bruke Facebook uten ­datautgifter.

Hatspråket mot rohingyaene ble varslet til Facebook gjentatte ganger gjennom mange år. Men så seint som 2015 hadde de bare ansatt to personer som kunne det lokale språket. Facebook er mye viktigere for Myanmar enn Myanmar er viktig for Facebook. Myanmar utgjør under 1 prosent av deres abonnenter.

En representant for FNs ­under­-
søkelseskommisjon ­uttalte at «Facebook har blitt f­orvandlet til et monster». I 2003 ble to ­redaktører i Rwanda dømt til livsvarig fengsel. De hadde ­ansvar for en radio og en avis som oppfordret til hat og vold i folkemordet. Men hvem skal dømmes i Myanmar?

Økte konflikter

Hatspråk kan lukes ut av en ansvarlig redaktør. Men hva med den daglige nettkrangelen?

Mange anklager de digitale selskapene for å skape «ekko-kamre». Jeg er ikke så sikker på det. Var det ikke like mye «ekko-kamre» før blant gjengen i baren eller på bedehuset? En under­søkelse fra USA sier vi møter folk med motsatte synspunkter 45 prosent av gangene på nettets nyhetssider, mens prosenttallet for arbeidsplass er 42, naboer 40, familie 37 og venner 35.

Heller enn «ekko-kammer» kan vi kalle det «trykk-­kammer», der skarpe følelser presses fram. Vi skriver noe ­annet på nettet enn det vi sier ansikt til ansikt eller skriver i en avis. Det skjer raskt, og vi ­tenker ikke på følgene. Nettet virker som en ­annen slags virkelighet. I USA har de konservative blitt dramatisk mer konservative og de liberale tilsvarende mere ­liberale siden 1990-tallet. Av og til virker det som de rives i stykker på midten. Vil det skje i Norge?

En undersøkelse faktasjekket meldinger på Twitter etter hvor sanne de var. Løgnene nådde ti ganger så mange som ­meldinger som var korrekte. Løgner er mer oppsiktsvekkende og følelses­fylte. «Trykk-kammeret» ­åpner for manipulasjon og falske ­nyheter.

Manipulasjon

Det som har fått mest oppmerksomhet er hvordan russerne kunne bruke ­Facebook, Google og Twitter til å påvirke valg i andre land. Men hva er nytt i det? USA med flere har gjort det samme.

Det nye er mulighetene som åpnes ved kunstig intelligens og den massive tilgang til folk via plattformselskaper. Man kan opprette tusenvis av roboter som spyr ut meldinger, og sikte inn små grupper. Gjennom analyser av Google og Facebook kan man vite hva folk mener. Slik kunne for eksempel Trumps kampanje fortelle noen at han var positiv til homofile, mens andre fikk vite at han var negativ. Og de to gruppene fikk ikke vite om hverandre i et polarisert samfunn.

Facebook ville øke valgdeltakelsen i USA i 2016. De sendte meldinger til flere millioner med bilder av deres Facebook-­venner som hadde stemt, og oppfordret til å delta. De beregnet at minst 340.000 flere stemte på grunn av dette. Facebook vet hvem som antagelig vil stemme republikansk eller demokratisk. Hva om de konsentrerte seg om en gruppe? Hilary Clinton hadde trengt bare 80.000 flere stemmer fordelt på tre stater for å vinne valget.

Google dekker 93 prosent av søk på søkemotorer i Europa. 50 prosent klikker en av de to ­øverste postene som kommer opp. 90 prosent velger blant de ti første. Hvem har noen gang hatt slik makt over våre søk ­etter kunnskap og kontakt? Google og Facebook styres av algoritmer som vi ikke får se. De er bedriftshemmeligheter.

Klikkismen

Demokratiet har gått tilbake hvert år ­siden 2008 ifølge målinger av ­Freedom ­House. Nasjonalistiske ­autoritære regimer vinner fram i ­mange land. Samtidig har det vært et tiår med en historisk opphoping av penger og makt hos noen få digitale selskap. De fem med størst markedsverdi i verden nå er Apple, Amazon, Google, Microsoft og Facebook. Lederne framstår som liberale samtidig som de er føydalherrer i sine egne selskap.

Vil demokratiet skvises ­mellom de nasjonalistisk ­autoritære og de teknokratisk autoritære i et liksom-demokrati styrt av ­algoritmer?

Angrepene mot de digitale kjempene har økt voldsomt de siste to årene fra alle slags grupper. Dette tilbakeslaget har fått et eget navn: Techlash. Det er – vel å merke – ikke de digitale tekno­logier i seg selv folk misliker, men at de har blitt kapret av noen få store selskap. De styrer ut fra et mål om å besette mest mulig av vår tid, gjøre oss avhengige og fange mest mulig informasjon om oss for å selge det videre.

Neste fase er at denne enorme samlingen av data er råmateriale for utvikling av kunstig intelligens og maskinlæring. Google, Amazon og Microsoft er foreløpig ledende ved hjelp av sine «skyer» – som altså ikke er i himmelen, men i gigantiske datamaskiner som de kontrollerer.

Srdja Popovic og Wael ­Gholim gir begge ett råd til folk som vil arbeide for mer demokrati: Ikke tro på «Klikkismen». «Selv om det gir deg en god følelse, ­redder du ikke flere isbjørner ved å ­klikke», sier Srdja. «Internett­­ ­styres av en pervers form for måling av sosial suksess. Om det er antall klikk som ­bestemmer så ­vinner ­rumpa til Kim ­Kardashian. Du må møte folk ute i verden, ­organisere, bygge allianser, forhandle.»

«Vi ønsket demokrati, men fikk mobbekrati», sier Wael. «Vi må utvikle forum for faktasjekk og for samtaler som dyrker kompromisser.»

Og utgangspunktet er ikke ­dårlig. Du trenger ikke bli ­pessimist. Demokratiet i dag står sterkt sammenlignet med et hvilket som helst år i forrige århundre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur