Stat og kirke må samarbeide

Grunnlovsendringene og Stålsett-utvalgets innstilling reiser spørsmålet om kirken egentlig bør bekymre seg om statens verdigrunnlag. Kirken og staten er adskilt og bør holde på i hver sin sfære, hevdes det både fra sekularistisk, liberalistisk og enkelte kirkelige hold. Kirkens ideal blir da som pinsepastoren Andreas Hegertun hevdet i en kronikk i Aftenposten på selveste julaften, å velge avmaktens og forskansningens strategi for å unngå risikoen et samarbeid med statsmakten innebærer: «Med litt bred pensel kan vi si at i årene som fulgte (etter avtalene med keiser Konstantin på 300-tallet) gikk kristen tro fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjonen i verden … Kirken ble statens og staten ble kirkens … Og helt siden da har Konstantins fristelse ligget der: Hva er mer effektivt enn makt?»

Hegertun tegner et ideal for kirken der den forskanser seg i små fellesskap, tar vare på sine medlemmer og opptrer som et marginalisert trossamfunn i det som andre i samme tradisjon kaller et ny-hedensk samfunn. Staten får holde på med sitt, og det er ikke kirkens ansvar å påvirke den og forme den og slett ikke å samarbeide med den.

Staten er ikke kirkens fiende