Retten til ikke å ta liv
Gamle normer brytes ned. Samfunnet kan komme til å utvide retten til å ta liv. Men bør det være en rett til å nekte?
Da Stortinget i 2014 reviderte Grunnloven ble mange av menneskerettighetene gjort til norsk lov. Noen ville også grunnlovsfeste «retten til liv». Ikke så rart, kanskje, for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har slått fast at dette er den mest fundamentale artikkelen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen: Signaturstatenes plikt til å verne om innbyggernes liv. Forslaget ble avvist, trolig fordi «de andre» partiene fryktet at KrF ville bruke dette som en brekkstang i kampen mot abortloven.
Frykten var kanskje kanskje overdreven – det er ikke gitt at et foster har fulle menneskerettigheter. Undersøkelser tyder på at de fleste av oss anser at fosterets menneskeverd tiltar gradvis gjennom svangerskapet – noe som også avspeiles i abortlovgivningen: Abort går fra å være «greit» og selvbestemt til å bli stadig mer problematisk jo eldre fosteret blir, og blir helt forbudt mot slutten av svangerskapet. De som mener at «menneskeverdet begynner med unnfangelsen» bygger typisk på et religiøst livssyn, og utgjør et lite mindretall.
Stortinget ville altså ikke grunnlovsfeste retten til liv. Derimot bør kanskje en annen rettighet inn i Grunnloven: Nemlig retten til ikke å ta liv. Kanskje høres det selvfølgelig ut – ingen kan vel tvinges til å ta liv? Men samfunnsutviklingen kan sette denne retten på prøve.
