Å gå utover seg selv: Gud, kunstnerisk ydmykhet og det menneskelige sinn
FOSSE-FOREDRAGET: Å skape litteratur dreier seg ikke om å underlegge seg verden for å tvinge frem den ideen man har i hodet, men derimot om å spille på lag med materialene, for å sette seg selv i stand til å se den løsningen som allerede er der.
Hva er det å skape? Spørsmålet ble stilt av Jean-Luc Marion da han nylig holdt det første Fosseforedraget på slottet. I det som er tenkt til å bli en viktig kulturinstitusjon i årene fremover, snakket den katolske filosofen og teologen Marion om forholdet mellom det å skape, litteraturen og Gud. I dette essayet vil jeg koble Marions tanker med nye utviklingstrekk innenfor kognitivvitenskapen. Tanken er at idéer fra kognisjonsforskning kan utdype Marions foredrag, men også at hans tanker kan brukes for å få øye på hvordan deler av kognitivvitenskapen peker mot behovet for større ydmykhet, og kanskje også åndelighet, ovenfor verden.
Ifølge Marion har vår ide om hva det er å skape blitt utvannet av moderniteten, som har fokusert på den skapende personen, og ikke materialene, konseptet eller målet ved denne prosessen. Vi tenker på det å skape som å bemektige seg sine materialer for slik å skape noe der ingenting fantes.
Dette er en feilslutning, ifølge Marion. Han siterer Jon Fosse: «Å skriva er ei storstilt lytting […] for eg merka at når eg fekk til å skriva var det ikkje eg som skreiv, det var noko som skreiv i meg, som ikkje var meg». Fosses syn på å skape, hvor skaperen mottar heller enn å tvinge frem noe nytt, er det som Marion setter opp mot det personfokuserte synet på skapelse i moderniteten. Tanken om at det i skriveprosessen er noe fremmed som blander seg inn og blir en del av den kreative prosessen finnes i mange formuleringer, hvorav Marion siterer Claudel og Solzjenitsyn i tillegg til Fosse. Denne tanken virker å være viktig for mange som skriver, nemlig at man går utover seg selv på et vis, at teksten ikke helt er forfatterens, men kommer til dels, eller fullstendig, fra et annet sted.
