Fra «Gud og fedreland» til universelle verdier

«Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder». Men hva er det vi kjemper for, hva motiverer til forsvar av landet? Spørsmålet er aktuelt i et Europa hvor Putin tråkker over dørstokken. Samtidig viste en internasjonal undersøkelse nylig at bare én av tre unge vesteuropeere ville kjempe for sitt land i tilfelle krig (2024).

Kanskje reflekterer det at det er vanskelig å bruke universelle verdier til å legitimere forsvaret for det spesifikke fedrelandet, slik vi gjør i en global og sekulær tidsalder. Vi må tenke nytt. I Danmark argumenterte kirkeminister Morten Dahlin (V) i begynnelsen av mai for en tettere kobling mellom «kristne verdier» og nasjon for å motivere de unge til forsvarsvilje, slik Vårt Land skrev om 06.05. Dahlin fikk motbør fra andre partier. De kristne verdiene er bare en delmengde av de danske verdier, ble det hevdet. Det sentrale, som man kjemper for, er frihet, fred og demokrati, ikke kristendom. 

Nasjon og kristendom

Dahlins utspill aktualiserte helt sentrale spørsmål. Hva motiverer vilje til forsvar? Og hva betyr kristendommen i nasjonstenkningen? Det siste er viktig å diskutere nå fordi vi, i en rekke land, ser sterk oppblomstring, ikke bare av nasjonalisme, men av nasjonalisme legitimert ved religion. 

Det er ikke lenge siden vi tilpasset forsvaret av nasjonen til en sekularisert samtid hvor religion er privatisert og ikke lenger et nasjonalt anliggende. Siden 2009 er Forsvarets valgspråk det litt uklare «For alt vi har og alt vi er», og i 2022 ble «bønn på linje» erstattet med etisk appell. Forsvarsidealet har gått fra å være kristent fundert – «For Gud og fedrelandet», til å bli «verdibasert». 

Retorikken som omgir oss i dag, hører hjemme i en tid hvor kristendommen er oversatt – sekularisert – til allmenne verdier. Problemet er imidlertid at man ikke kan bruke allmenne verdier til å legitimere historiske nasjoner, som noe som skal forsvares. Jeg ofrer ikke livet for «verdien kjærlighet», men fordi jeg elsker. Det nytter lite å spesifisere til «kristne verdier». Også Putin kjemper for «kristne verdier». 

Den danske kirkeministeren tenkte nok ikke bare på verdier, men også på den kristne historien da han uttalte «Det vil være et nationalt selvmål at adskille kirken, troen og kristendommen fra Danmark». Antakelig har han rett i dette utsagnet. Men, samtidig, kristendommen har et mye større mål enn å styrke nasjonen. Det ser vi når vi husker historien om flagget vårt. I dag er det nasjonens hovedsymbol, men opprinnelig var det røde og hvite kors-flagget symbol for den oppstandne Kristus og ble brukt av korsfarere som kjempet for kristenheten. Her trenger vi noen lange linjer for å forstå hvordan vi havnet der vi er i dag. 

Forsvare kristenheten

Da troen fikk feste hos danene og nordmennene, for om lag tusen år siden, opphørte de å være vikinger, og ble en del av kristenheten, Corpus Christianorum. Det var en transnasjonal enhet, med mål i det himmelske fedrelandet. Samtidig var en sentral del av den kristne identiteten, for å bruke et moderne uttrykk, å forsvare den sanne tro med våpen i hånd. Det er uvant for oss i dag, men i danske middelalderkirker finner vi derfor friser med bevæpnede riddere som smykker kirkerommet. Over flere hundre år var å kjempe for troen også å kjempe mot de vantro. Under korstoget i Baltikum falt flagget, Dannebrog, bifallende ned fra himmelen. Og med sverd i hånd kjempet man ikke minst for Jerusalems frigjøring fra muslimene. Den hellige byen var ikke en vanlig by. Den symboliserte kristenhetens felles mål, nemlig det himmelske Jerusalem, utenfor denne verden. Den måtte tilhøre kristenheten, mente man den gang.

Det kristne fedrelandet

Med overgangen til tidlig-moderne tid, skjedde imidlertid store endringer. Kristenheten ble konfesjonalisert, og med reformasjonene på 1500-tallet ble det særegne nasjonale forsterket. Nå fordelte fyrstene seg etter katolsk eller protestantisk tilhørighet.

Samtidig hadde de ottomanske tyrkerne erobret et område fra India til Afrikas atlanterhavskyst, inkludert Jerusalem i 1517. Noen gjenerobring av Jerusalem, som hadde vært under kristent styre fra 1099 til 1187, ble etter hvert ansett som helt usannsynlig. Det himmelske Jerusalem tilhørte igjen «profetienes verden». I denne perioden endret man forestilling om hva den kristne ridderen kjempet for. Det som tidligere var hellig krig for troen og kristenheten, ble synonymt med å kjempe for det kristne fedrelandet. 

Her nord ble den militante protestantismen på 15-1600-tallet næret av ideer om Danmark-Norge som det viktigste fyrtårnet for den luthersk-evangeliske konfesjon. Ridderslaget i Jerusalem ble erstattet med kongens ridderslag i København. For nå var det kongen som var troens forsvarer, ikke de som kjempet for Den hellige grav i Levanten. Og fienden var ikke bare «Tyrken», men også paven i Rom og den katolske keiseren. Middelalderens korsfarerflagg ble imidlertid videreført som nasjonens fremste symbol – og vi heiser det fremdeles. På 1800-tallet, ble nasjonen det nye ledemotivet, og i Norge fikk korsfarerflagget trikolorens farger. 

Nasjonen

Middelalderens forsvar av kristenheten, og deretter forsvaret av det kristne fedrelandet, ble etter hvert erstattet av forsvaret av nasjonen. Men hvordan skal forsvaret av nasjonen motiveres i en sekulær tid? Hvilket savn, kan vi spørre, er det nye ønsket om kobling mellom kristendom og nasjon, som vi ser i hele Vesten, et uttrykk for? Her finnes ingen enkle fasitsvar, men spørsmålet må tas på alvor.

Tilhørighet til et folk

Selv felte jeg noen tårer da vi sang nasjonalsangen på 17. mai. Men jeg gråt ikke for et «verdigrunnlag», jeg gråt for tilhørigheten til et folk, og for den store fortellingen som jeg selv er en del av. Det er denne som gjør meg varm om hjertet når vi kommer til siste strofe: «også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir». 

Eivor Andersen Oftestad er professor i kristendomshistorie, Universitetet i Innlandet. Hun begynner fulltid som kommentator i Vårt Land i august.