Religionskritikk

En del kristne her på VD ser ut til å bli mektig provoserte når ateister ytrer seg om en annen virkelighetsoppfatning enn den de selv tilhører; en virkelighetsoppfatning som jo ofte er konflikterende med deres egen, per definisjon. Det virker for meg som at de føler de har en rett til å ikke bli kritisert på teologien til sin religion, på sine ytringer som følge av sin religion og generelt det meste som er forbundet med religionen de tilhører. Hvordan de enkelte reagerer er jo forskjellig, men noen ganger så blir det et veldig fokus på at moderatorer regelrett burde gripe inn på disse dekadente inntrengerene som forgriper seg på deres hellige lekeplass (VD), eller skriver lange avhandlinger om hvor uforskammede og ufine ateister er.

Nå er jo vi ateister, både her og generelt i verden, individer hvor noen av oss er mer aggressive enn andre og noen passer helst på sin egen bakgård uten å bry seg så mye om hva resten driver på med. Det er klart at ikke alle ateister er høflige mennesker (siden vi tilhører homo sapiens er det jo implisitt) og noen ateister har sikkert et ønske til å harselere kristne for forskjellig grunn, uten å ha noe etisk eller moralsk mål med det. Men uansett, det gjelder de tilfeller hvor det er personangrep og andre logiske feilslutninger at det blir harselering, det gjelder ikke all kritikk mot religion.

Selv om du/en er kristen og tror på Gud så er du/de ikke fritatt ansvar og kritikk uansett hvor mye den enkelte må føle det. Vi som mennesker levet i et samfunn, og når vi blir med i et samfunn så blir vi og med i en sosial kontrakt hvor "samfunnsnormer" og samfunnskrav gjelder og overgår de personlige preferansene vi har og ønsker. Et slikt krav er blant annet Norges Lover som blir "pålagt" oss om vi vil eller ikke, som følge av vårt medlemskap i et samfunn. Vi som individer blir holdt til et ansvar som overgår hva vi selv måtte velge å anerkjenne (og religiøse har vel flere slike lag internt i sin teologi), og med det følger og muligheten for kritikk (som betyr saklige argumentative meninger), hvor handlingen å kritisere overgår i presedens hva man selv mener er feil å kritisere (som regel sin egen virkelighetsoppfatning).