Når døden får det siste ordet
Midt i tapet og smerten har jeg kjent en spire av en tro. En tro som bor og lever i mørket, ikke bare i lyset. Kanskje troen ikke trenger å være så sikker for å være ekte.
TVIL: – Jeg må være ærlig. Jeg har kjent på mørket. Det svarte, altoppslukende mørket. På sorgen som setter seg i kroppen, i hver eneste muskel, skriver Marie Pihlstrøm Frostlid.
Jeg har alltid hatt en tro. Ikke nødvendigvis en tro jeg kunne forklare i ord, men noe jeg bar på – en stille visshet i brystet. En ro, en slags trygghet i at det finnes noe større enn meg. Noe godt. Noe som holder, når alt annet vakler.
Som barn kjente jeg denne troen som noe varmt og levende, noe nært og dyrebart. En identitet mer enn en idé. Jeg husker at jeg pleide å tenke at jeg var trygg – uansett – fordi Gud passet på meg. Ingenting kunne skille meg fra Ham.
Jeg så for meg livet mitt ganske tydelig. Jeg skulle finne en god mann, få barn – kanskje to eller tre – leve av musikk, være en del av menigheten og lede lovsang. Det virket så selvsagt. Som om veien allerede lå der, ferdig opptegnet, og jeg trengte bare å gå den.
