Ønskebarn

Det sies i surrogatidebatten: Dette er sterkt ­ønskede barn. Underforstått: Det spiller mindre rolle hvordan barnet blir til, det viktigste er at det er ønsket – og dermed elsket.

Det er utvilsomt slik at de fleste barn født på denne måten, er både ønsket og elsket. Men det er noe som lugger her. Er det virkelig slik at en avgjørende komponent i foreldre-barn-relasjonen er at barnet er ønsket? At ønsket er det samme som elsket?

Mitt første barn var til de grader etterlengtet. Det andre kom mer på slump. Har det hatt noe å si? Er det avgjørende at barnet er ønsket for utviklingen av en sunn og trygg relasjon mellom foreldre og barn? Får uplanlagte barn litt dårlige oppvekstvilkår? Jeg sliter med å godta det.