Neroiske tilstander eller bibeltekster som påskudd for å forsvare seg mot friheten?

Greta Aune Jotun skriver grepet og alarmerende om «regnbuefalsum og neroiske tilstander». Det hun erfarer er rystende nok ingen drøm, men den påtrengende virkeligheten som tydelig nok illustrerer et land i forfall. På den ene siden deler jeg dog hennes syn på at det kun finnes to kjønn og ser med sterk skepsis på kjønns- og seksualpolitisk agitasjon i barnehaver og barneskoler. På den annen side har også jeg etter lange prosesser kommet frem til det standpunkt at lesbiske og homofile har all legitim rett til å leve ut sin kjærlighet. Det handler nemlig ikke om hvem man har sex med, men om hvem man elsker.

Det er for det første overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Og det er for det andre dessverre en kjent sak at heteroseksuelle i høyeste grad kan leve ut sin seksualitet på krenkende og destruktive måter. Videre: En normalitetsnorm, som enkelte kan vise til, faller på sin egen urimelighet: Flertallet har som kjent ingen rett til å definere hva som er moralsk legitimt og rett når det gjelder det genuint menneskelige: Skiller man seg ut fordi man f.eks. er aseksuell, uvanlig lang, har psykiske utfordringer, er uvanlig hjelpsom og hyggelig, er venstrehendt osv, så er det like lite galt som det å være lesbisk eller homofil. Menneskelig og etisk sett kan faktisk intet være moralsk galt eller rett ene og alene fordi en autoritet hevder dette. Etikken og troslæren er to sider av samme sak; og beriker hverandre gjensidig: Om påbudene i en kristen hellig skrift ikke skal være helt vilkårlige må det finnes en eller annen årsak i Kristus som de bunner i. Og hva gjelder kristne hellige skrifter, så er nettopp Kristus qua Guds sønn referansen; dvs alt skal ha sitt utgangspunkt og filtreres gjennom Ham som er livsnavet; som videre består av kjærlighet, nåde og rettferdighet. Man bør stille spørsmålet om hvorfor homoseksualitet i trygge rammer skal fordømmes - og faktisk ha rett til å forvente et rasjonelt og godt svar her.

Det argumenteres ikke sjelden med at de andre i debatten om dette styres av følelser og manglende legitimitet hva gjelder kristen tro. Men dette gjelder begge sider, i tilfelle. Noen kan lett mene å påvise hvordan den andre styres av følelsene og subjektivitet i debatten, mens man selv altså er det hederlige unntaket og helt fri fra disse helt menneskelige faktorer; og kan således fritt argumentere fornuftig, objektivt og saklig.