Ingebjørg Nesheim

Katolikk

På tampen av en lang og opphetet debatt om «reservasjonsretten» mot å ha felles prestetjeneste med kvinnelige kolleger, som en del prester fortsatt påberoper seg, leverer lektor Jarle Mong (VL 22/9) et debattinnlegg under tittelen «Ironisk ekstremisme» som ikke bør få stå uimotsagt. Innlegget er et satirisk angrep på hele debatten, og især på tre kvinnelige teologistudenter som ifølge Mong «inntar offerrollen» uten grunn. De har jo «alle biskopene, (…) alle politikerne og hele pressen» på sin side.

Mongs raljering over de tre kvinnene er et klassisk eksempel på patriarkalsk hersketeknikk, der han anklager dem for å etterstrebe «nøkkelen til makt» og snakker dem ned. Behendig snur lektoren problemstillingen til å handle om forfølgelsen av sokneprest Mikael Bruun, som ikke har gjort annet enn å forsvare «sin rett til å reservere seg» – en rett tre kvinnelige biskoper og nå også preses har avvist at han har.

Velkjente ord for en katolikk

Videre skriver Mong: «Studentprestene gjør ingen forsøk på å begrunne sitt teologiske ståsted ut fra den Hellige skrift slik Bruun har gjort. (…) Å kalle en prest som står for en lære som et overveldende flertall i den verdensvide kirke vil stille seg bak og som har vært enerådende helt frem til våre dager som ekstrem er faktisk langt mer ekstremt.»

Ja, dette er jo kvinneprestmotstanderes trumfkort: Ettersom kirken har knesatt at presteembetet skal være forbeholdt menn i nærmere to tusen år, må denne læren være sann og gyldig til evig tid. Med Mikael Bruuns ord: «Prestetenesta er forbeholdt menn. Når vi les Guds ord, så tenker vi at Guds ord er evig og står fast og kan ikkje endrast.» (NRK Vestland) Bruun utdypet sitt syn på forholdet mellom kjønnene i Vårt Land (24/8): «Vi er likeverdige, men samtidig forskjellige. Vi har ulike evner, roller, og oppgaver…»

Såre velkjente ord for en katolikk! Bruuns betraktninger om kjønnenes ulike evner og roller kunne vært hentet direkte fra Johannes Paul II, den polske paven som med sitt erkekonservative kvinnesyn gjorde doktrinen om at presteembetet skal være forbeholdt menn, til «definitiv lære». Et nytt begrep, ukjent i kirkeretten, som imidlertid har virket etter hensikten: Kvinnelige prester er offisielt ikke-tema for katolikker. Johannes Paul II ble da også helgenerklært i ekspressfart. Og den gode pave Frans følger parolen. Han går nok inn for tiltrengte reformer, men ordinasjon av kvinner til presteembetet er ikke blant dem. Selv spørsmålet om kvinner kan ordineres til diakoner er et brennbart tema, selv om det etter alt å dømme skjedde i oldkirken og kvinner har utført diakonalt arbeid gjennom hele kirkens historie. Men ordinasjon av kvinner…? Det er farlig, det!

Johannes XXIII ga håp

Situasjonen er likevel ikke entydig. Når Mong hevder at Bruun har et syn som «et overveldende flertall i den verdensvide kirke vil stille seg bak», er det en sannhet med modifikasjoner også for Den katolske kirkes vedkommende. Utvilsomt er den preget av sterke konservative strømninger så vel blant legfolk som blant geistlige. Det er åpenbart at kirken blir forsøkt tilbakeført til tiden før Det annet vatikankonsil av mektige krefter i Vatikanet, som målbevisst motarbeider pave Johannes XXIIIs visjon om kirkens aggiornamento – en høyst tiltrengt ajourføring av kirken til moderne tid, som var hans formål med konsilet. Ved å gjøre et gammelt dictum: Ecclesia semper reformanda – Kirken må alltid reformeres – til sitt program, ga Johannes nytt håp til mange, ikke minst kvinner med kall til å forkynne. De blir faktisk stadig flere, og det finnes mange skarpskodde teologer blant dem som kunne ha avhjulpet kirkens prekære mangel på prestekall, om de hadde sluppet til. Men nei. At kirken i mellomtiden opplever en kraftig medlemsflukt, får heller stå sin prøve. For «prekenembetet» er og blir, som Bruun sier, «en tjeneste forbeholdt menn».

LES OGSÅ: Pionér om kvinneprestdebatten: – Vi har en verden som koker. Så bruker vi tid på dette

Angrepene på Bjerkås

Når kritikken av Mikael Bruun betegnes som intolerant «hets» av likesinnede kolleger som «slår ring om» ham, er det betimelig å minne om hvilken mottagelse Ingrid Bjerkås i sin tid fikk av sine (vordende) mannlige kolleger. For en som er gammel nok til å huske rabalderet, fremstår de kollegiale reaksjonene på Bruuns standpunkt som beherskede i sammenligning. Det var knapt noen grense for hva slags angrep Bjerkås måtte tåle fra selvrettferdige prester i deres forsvar for den rette lære – og sitt privilegium? Ett enkelt eksempel er presten som nektet å håndhilse på henne, men nøyde seg med å hvese «De er den første og skal bli den siste!» før han snudde på hælen og gikk. Til alt hell fikk han ikke rett, men hans meningsfeller lever altså stadig i beste velgående, med «Guds ord» i ryggen.

Mannlig hegemoni på Jeus tid

I den pågående debatten er det påfallende at ingen teolog har stilt spørsmål ved Bruuns tolkning av «Guds ord». Han må jo oppfattes dit hen at hvert ord i Bibelen er diktert av Gud, og at alle Skriftens utsagn har samme autoritet, enten de kommer fra disiplene eller Jesus selv. Det måtte en sosiolog til for å påpeke at Bruun tar feil når han sier at «Guds ord er evig og uforanderlig og står fast og kan ikke forandres». Isak Lekve skriver (i VL 12/9) om flere feilkilder knyttet til kopieringen av de tidligste tekstene «som gjør at alle de eldste kopiene av bøkene i Det nye testamentet finnes i ulike versjoner. Men ikke bare gjorde (skriverne) feil. Noen ganger la de også til, eller fjernet materiale, basert på andre historier de kjente til, eller kanskje, teologiske perspektiver som skilte seg fra originalteksten.»

Dette er jo gammelt nytt for teologer som kjenner kirkehistorien og dessuten vet hvilke teologiske stridigheter som lå til grunn for så vel fastsettelsen av læren som for utvalget av kanoniske tekster. Der hadde kvinnene ingen plass. Dermed blir avvisningen av kvinnelige prester mindre et spørsmål om Guds ord og vilje enn om patriarkalske holdninger og mannlig hegemoni, samt en inngrodd misogyni som preget det jødiske samfunnet på Jesu tid, og som apostlene og kirkefedrene tok med seg videre inn i kristendommen. Apostlenes holdning til kvinner skinner gjennom flere steder i evangeliene; ta bare deres reaksjon på at Jesus snakket med den samaritanske kvinnen ved brønnen: «I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne.»

LES OGSÅ: Teologistudent: «Mitt råd er at de som setter Guds ord høyt, bør melde seg ut av Den norske kirke»

Kvinner var også disipler

Den nå avdøde professor i nytestamentlig teologi, dr. theol. Turid Karlsen Seim skrev følgende kommentar til debatten om Maria Magdalenas rolle i sin innledning til boken Maria Magdalenas evanglium. Fire gnostiske skrifter (1996): «Maria Magdalenas sentrale rolle i gnostiske tekster er ikke uten holdepunkt i de nytestamentlige evangelier. For Maria Magdalena var en av Jesu disipler; om det levner selv de nytestamentlige (kanoniske) evangelier ingen tvil. Vår forestilling om Jesus omgitt av en eksklusiv krets av tolv menn er i beste fall bare et utsnitt av et større og mer sammensatt bilde. Jesus har hatt flere disipler enn «de tolv», og i hans disippelfølge har det også vært en gruppe kvinner, ‘kvinnene fra Galilea’. De var med ham under vandringene i Galilea, og fulgte med til Jerusalem.»

Jesus og patriarkatet

Og hun konkluderer: «Har dette vært en diskusjon om Maria Magdalena, en Jesu disippel den gang da åpenbaringen ble gitt, eller har den like mye dreid seg om hvilken rolle kvinner skulle spille i tekstenes egen samtid? Det siste kan ikke avvises. Vi aner heftige kontroverser om kvinner kunne utøve lederskap og være åndelige autoriteter, og vi aner at sterke kvinner har truet menn som var vant til at de hadde makten, retten og æren. Vi aner en historie som har vært glemt og ukjent, men som samtidig er oss underlig velkjent.»

Mot patriarkatet kjempet selv Jesus forgjeves.

LES MER:

Krever endring etter kvinneprest-debatt: ‘Flere har fått flashbacks og grått’…

Preses: Ingen reservasjonsrett mot å samarbeide med kvinner i Den norske kyrkja

Mikael Bruun: – Jeg har aldri tatt til orde for en omkamp om hvorvidt kvinner skal få være prester