Mange bekker små blir til en større å

Mange bekker små blir til slutt en kjempestor å synes å være det førende prinsipp for regjeringen Solbergs finanspolitikk. I hvert fall hva angår å loppe dem som befinner seg hinsides maktens sentrum - bokstavelig talt på den andre siden av gjerdet til «verdens rikeste land» - og bare må ta til takke med de almissene de måtte få. Jeg snakker selvfølgelig om sviket mot de uføre, alle de som virkelig er 100 pst uføre og dermed ikke fysisk (og/eller eller psykisk) i stand til å delta i arbeidslivet.

Siv Jensen har imidlertid ikke sittet i finanskomiteen for ingenting. Her har hun tydeligvis lært å kamuflere skjerpelsene som om de skulle være goder. For vil ikke alle, både de arbeidsføre og de med redusert arbeidsevne, at alle burde få delta i arbeidslivet, hver med sin egen evne til produktivitet? Altså gjør man den tidligere uføretrygden om til såkalt arbeidsinntekt og beskatter den som om den virkelig er inntekt - med en sterk oppfordring til å henge seg på arbeidslivets karusell. Gulroten er at det skal bli lov til å arbeide hvitt, selv om man er ufør - som om alle uføre bare later som de er uføre og i virkeligheten jobber svart samtidig som de hever full uføretrygd. I dette ligger det både en mistenkeliggjøring av uføre og en fullstendig ignoranse av hvordan det er å være 100 prosent ufør i dagens Norge.

Alle skal med. Slik lød i sin tid regjeringen Stoltenbergs noe svulstige slagord. Det til tross for at både de fleste arbeidsgivere og arbeidstakere vet at slett ikke alle kan være med å bidra. Noen har så liten arbeidskapasitet eller så store helseproblemer at de nærmest trenger en «personlig trener» til å utføre arbeidsoppgavene sammen med seg - samt gjøre alt den uføre ikke rakk den dagen og tre inn som vikar hver gang den uføre er borte på grunn av helseproblemer. Hadde jeg vært arbeidsgver, hadde jeg ansatt den personlige treneren. Jeg ville ikke hatt råd til å betale ut to årslønner for ett utført årsverk. Selv om jeg synes synd på den uføre, kan jeg ikke gjøre det til mitt problem. Jeg må ta hensyn til bunnlinjen. Enn videre; jeg er overbevist om at de aller fleste andre arbeidsgivere tenker på nøyaktig den samme måten. Hvem skal betale de ekstra kostnadene ved å holde flest mulig mennesker i arbeid? Når man tar i betraktning at statistikken viser at selv arbeidsføre - og godt utdannete - mennesker har problemer med å skaffe seg arbeid, bare fordi de har passert femti, tror man virkelig at mennesker med sterkt nedsatt eller ingen arbeidskapasitet klarer å lykkes på et allerede stramt (kresent) arbeidsmarkedet? I så fall; hvem prøver man å lure?