Tor Bjørklund

Professor i statsvitenskap og valgforsker

Da KrFs landsmøte i 2019 valgte ny ledertrio, ble et nytt trekk føyd til partiets historie. Aldri før hadde hele det øverste lederskap stått utenfor Den Norske Kirke. Kjell Ingolf Ropstad sokner til Misjonskirken, nestleder Olaug Bollestad til baptistmenigheten og nestleder Ingelin Noresjø til pinsemenigheten.

Utbrytergrupper

Historisk har et særtrekk ved den norske lekmannsbevegelsen vært - til forskjell fra for eksempel den svenske - at den dominerende del har stått innenfor statskirken. Mest entydig har det vært i den sørvestlige del av landet, der lekmannsbevegelsen tradisjonelt har stått sterkest. Det var her KrF hadde sitt utspring. Selv om forholdet til statskirken kunne være anstrengt, brøt man ikke ut. Strategien skrev seg tilbake til starten av lekmannsbevegelsen, til haugianerne.

Den første misjonsforeningen som ble dannet var Det Norske Misjonsselskap i 1842. En utbrytergruppe der brodden mot presteskapet markerte seg klart ble dannet i 1891: Kinamisjonen (nå Misjonssambandet). Kinamisjonens geografiske tyngdepunkt var Vestlandet. Det var også tilfellet med en avskalling fra den da dominerende indremisjonsforeningen, Norsk Luthersk Indremisjonsselskap, nemlig etableringen av Det Vestlandske Indremisjonsforbund i 1898. Det var i disse to utbrytergruppene at Kristelig Folkeparti fra startøyeblikket fant sine beste støttepunkter som et regionalt parti.

LES OGSÅ: Bekkevold: – For å forbli et folkeparti, må KrF nå flere enn frikirkelige

Frikirkene sto svakt

Fra starten av var Kristelig Folkeparti en regional og lavkirkelig sekt med støttepunkter i en utpreget pietistisk del av lekmannsbevegelsen i Hordaland. I 1945 ble partiet landsomfattende og stod fram som en tverrkirkelig bevegelse. «Landsoppropet fra 1945 til det norske folk med oppfordring om å stemme KrF» var undertegnet av ikke bare toneangivende personer fra de store organisasjonene innenfor den indre og ytre misjonen, men også representanter for frikirker som baptister, pinsevenner og metodister.

Dissentersamfunnene, statskirkens navn på det de selv kaller frikirker, stod lenge svakt i KrF. Ved valget i 1957 utgjorde pinsevennene, baptistene og metodistene ni prosent av KrFs velgere, ifølge valgundersøkelsen. Det tok da også lang tid før politikere med frikirkebakgrunn frontet partiets topposisjoner. Det skjedde første gang i 1975 med utnevnelse av Kåre Kristiansen som ny partileder, neste gang i 2004 med Dagfinn Høybråten og tredje gang i 2019 med Kjell Ingolf Ropstad. Alle disse partilederne er eller har vært knyttet til Misjonskirken (tidligere Misjonsforbundet). Det må for ordens skyld tilføyes at ikke alle i Misjonskirken har brutt med Den norske kirke, det gjelder i alle fall for Høybråten.

LES OGSÅ: Verdikløft om abort og homofilt samliv: – Frikirkeligheten er markant mer konservativ

Delt på midten i dag

Partiledelsens dreining mot frikirkene lar seg også spore i partiets velgerprofil. I 1957 soknet tolv prosent av KrF-velgerne til frikirkene mot 82 prosent til statskirken, ifølge valgundersøkelsen. 60 år senere - ved valget i 2017 - hadde andelen frikirke-tilknyttede økt til 31 prosent og de som hørte til statskirken, eller rettere Den Norske Kirke, falt til 65 prosent. Forskyvningen i frikirkenes favør ble ytterligere forsterket i 2019. Ifølge en upublisert undersøkelse fra KIFO, referert i Vårt Land, viste en meningsmåling fra mai 2019 at KrF-velgerne nå var delt på midten. Halvparten sognet til frikirkene, en annen til Den Norske Kirke.

Det kan imidlertid være mer meningsfullt å sammenlikne frikirketilknyttede med dem som er medlem av en religiøs organisasjon innenfor Den Norske Kirke. I 1957 var andelen som stemte KrF i de to gruppene lik, nemlig 30 prosent. I 2017 gikk den klart i frikirkenes favør (46 mot 19 prosent). Men siden andel medlemmer i religiøse organisasjoner er større i Den Norske Kirke enn i frikirkene, kom medlemmer av religiøse organisasjoner innenfor Den Norske Kirke i et knapt flertall. I 1957, derimot, utgjorde disse tre av fire.

LES MER:

KrF er knøttelite og fallende i Den norske kirke, men ikke i frikirkene

Ny undersøkelse knuser myten om Arbeiderpartiet som partiet med flest kristne velgere

Disse partienes velgere tror mest på spøkelser