Enkle kategorier fungerer dårlig for å beskrive folkekirkens fellesskap, mener stipendiaten ved MF vitenskapelig høyskole.

For Gylver synes det tvert imot som om livssynsmangfoldet innenfor og utenfor kirken preger den lokale tenkningen rundt kirkens fellesskap i overraskende liten grad.

I forskningen sin intervjuet hun konfirmanter, konfirmantforeldre, aktive frivillige og prester fra to sokn i Den norske kirke preget av stort livssynsmangfold. De ble spurt om hva de tenker om folkekirken og dens fellesskap, og sin egen og andres plass i det.

– Enda mindre svart/hvitt enn jeg trodde

Arbeidet hennes berører også debattene rundt Den norske kirke som folkekirke og majoritetskirke i et livssynsåpent samfunn. Gylver ble overrasket over noen av svarene hun fikk.

– Forestillingene om folkekirkens fellesskap er enda mindre svart-hvite enn jeg trodde. Grensene mellom folkekirkens ulike lag virker porøse og skiftende. Det virker som om mine informanter forhandler seg selv og andre inn og ut av dette fellesskapet, nærmest i samme setning. De voksne informantene synes i overraskende liten grad preget av det lokale mangfoldet. Ungdommene har derimot alle nære venner med annen tro eller annet livssyn enn de selv har, og de lever dette mangfoldet til daglig, sier hun.

Blir aldri ferdig med debatten om folkekirken

Gylver mener debatten om folkekirken ikke er noe vi blir ferdige med, den må oppdateres hele tiden. Hun opplever det givende som prest, og som helt nødvendig for Den norske kirke. I dag synes hun mangfoldet i sognene reflekteres overraskende lite i den lokale tenkningen rundt kirken.

– Kirken må ikke bare tåle, men være glad i dette spennet, som er både innenfor og utenfor kirken. I møte med annerledes troende, religiøse og ikke-religiøse, kan teologien vår bli sunnere og troen tydeligere, både i teori og praksis, hevder hun.

– Bør vi være villige til å endre teologien vår også?

– Vi bør være villige til å både endre og fastholde. Vi kan ikke gi slipp på den sentrale bekjennelsen slik vi framsier den i kirken hver søndag, og vi må alltid vende tilbake til og bryne oss på skrift og tradisjon.

– Må tåle ulike stemmer

Samtidig mener Gylver at vi alltid også må være villige til å etterprøve det vi selv mener om Gud og kirken.

– Vi må våge å eksponere oss for ulike stemmer, ikke bare i debattform der vi er mest opptatt av å få fram vårt eget og vinne, men i en dialog der vi er villige til å søke en gjensidig berikelse og forandring.

Hun mener både kirken og verden rundt oss trenger det.

– Dialogen representerer skikkelig motkultur, både innenfor og utenfor kirken. Men Gud selv er jo i sitt vesen en trialog, et kjærlighetens fellesskap som åpner seg mot verden og inviterer oss inn i dialogen. Bibelen rommer et mangfold av stemmer som både supplerer og kan synes å motsette hverandre. Både samfunnet, kirken og vi som enkeltmennesker er i stadig endring, og det må vi tåle.

Sokneprest: Helt greit at folkekirken er mindre dominant

Sokneprest i Vardåsen menighet i ­Asker, Dag Haaland, opplever at mange kristne i dag lever i et mangfold av tro, meninger om tro, og erfaringer fra egen kristen praksis.

– Dette er ikke minst viktig lokalt, slik vi opplever det her i Asker, sier han.

Haaland mener at folke­kirken må innse at den ikke har den ­dominansen flere frem­deles tror at den har.

– Det er helt greit at folke­kirken ikke har en slik dominans. Det åpner opp for mer sidestilte samtaler, hvor vi våger å snakke­ om mangfoldet i troen, sier sokne­presten.

Les mer om Sunniva Gylver:

– Dialog må begynne med å se hverandre som mennesker

Sunniva Gylver: «Velsignet jul! Det er tid for julegleden og julesmerten»