Kristin Velure Strøm

Seniorrådgiver for migrasjon og integrering i Caritas Norge

Historien om koronautbruddet i Oslo har i stor grad blitt en historie om viruset som spredde seg fra vest til øst - fra vestkantfolk som hadde feriert i Italia og Østerrike til folketette østkantbydeler med høy andel innvandrere. Det har blitt en historie om innvandrere som ikke snakker godt nok norsk til å forstå myndighetenes smittevernråd og som ikke har forstått alvoret. Men bildet er langt mer sammensatt. Innvandrere bidrar i kampen mot korona. Dette er en felles kamp på tvers av nasjonalitet og bakgrunn.

Mer utsatt for smittefare

Renholdere, sykehjemsansatte og butikkmedarbeidere. Bussjåfører og budbringere. Søppeltømmere, taxisjåfører og vektere. Dette er viktige yrkesgrupper vi trenger for å få samfunnet til å gå rundt. De fleste definert som samfunnskritiske under koronautbruddet, men som ofte betaler dårlig og har få kvalifikasjonskrav. Yrker som mange etniske nordmenn ikke vil ha, og hvor innvandrere utgjør en stadig større del av arbeidsstokken.

Tidlig i koronautbruddet var det mye snakk om at viruset rammer blindt, fra kongelige til mannen i gata. Og ja, alle kan bli smittet. Men i realiteten rammer det mange i førstelinjeyrker hardere, også innvandrere. De må ut av hjemmet for å få inntekt, hvor de også er mer utsatt for smittefare. Og mange drar hjem til små leiligheter med store familier etter endt arbeidsdag.

Prioriterer arbeid fremfor språkkunnskaper

Aftenposten skriver i sin sak om koronasmitte i det norsksomaliske miljøet at mange mener å være smittet på jobb. Dette virker på ingen måte usannsynlig. I Caritas møter vi mange innvandrere, vanligvis gjennom våre ressurssentre og i disse dager gjennom vår digitale veiledningstjeneste. De fleste av de som kontakter oss kan ikke velge å jobbe hjemmefra. De er takknemlige om de overhodet har en jobb, og mange er betydelig mer utsatt for smittefare.

Samtidig handler smittetallene sannsynligvis også om manglende norskkunnskaper. I Caritas møter vi mange innvandrere som har bodd i Norge i årevis uten å lære seg norsk, særlig arbeidsinnvandrere eller familiegjenforente. Mange har ikke rett på norskkurs og prioriterer derfor arbeid og inntekt fremfor språkkunnskaper.

LES OGSÅ: I Oslo kan minoritetskvinner få råd om korona over telefon. – Folk ringer døgnet rundt

Har ikke klart å nå ut

Mangel på felles språk er en stor utfordring, men det er viktig å huske at det tross alt var innvandrere selv som først ropte varsku om at smitteverninformasjon ikke nådde ut til alle, blant annet Loveleen Brenna i Vårt Land. Det var de som fortalte om personer som ikke forsto informasjonen fra norske myndigheter, ikke tok rådene på alvor og utsatte seg for unødig fare på grunn av manglende informasjon.

Alle har åpenbart ikke vært godt nok informert eller forstått alvoret i informasjonen fra norske myndigheter. Derfor er det viktig at byrådsleder Raymond Johansen tydelig uttrykker at myndighetene ikke har klart å nå ut godt nok til innvandrerbefolkningen i byen. Informasjonsarbeidet er viktig også fremover, og vi i Caritas, sammen med en rekke andre frivillige og innvandrerorganisasjoner, fortsetter innsatsen for å nå ut til flest mulig.

Veldig gode nyheter

Mange innvandrere har på frivillig basis informert om smittevern i sine lokalmiljø. Som norsk-tamilske Sughirta som fortalte om arbeidet med å etablere en egen veiledningstjeneste for tamiler i Norge i Utrop. Eller en av våre polske kollegaer i Caritas som, før myndighetene varslet om økende smitte i østkantbydeler, var med å organisere informasjonsdugnad i sitt nærmiljø på Vestli og nådde ut til 6000 innbyggere med viktig informasjon på en rekke språk.

Mye fantastisk arbeid er gjort de siste ukene og smittevernoverlegen i Oslo, Tore Steen, uttaler til Aftenposten at smittetallene nå er på vei ned i alle innvandrergrupper. Dette er veldig gode nyheter. Men dette betyr ikke at kampen er over. Nå i den kommende perioden hvor samfunnet gradvis skal gjenåpnes, må alle være med å ta ansvar for at smitten ikke blusser opp igjen.

Samfunnsborgere i felles kamp

I tiden fremover er det også særlig viktig å snakke om utfordringene knyttet til sosial og økonomisk utenforskap. Jobber vil være en større mangelvare enn ellers og mange innvandrere vil sannsynligvis bli hardt rammet. Manglende språkkunnskaper må også adresseres. Et felles språk er avgjørende for å holde på samfunnslimet når vi som fellesskap står ovenfor store utfordringer, slik som i dag. Innvandrere må selv ta ansvar, men norske myndigheter må også være klar til å styrke inkluderende og arbeidsrettede tiltak og tilrettelegge for billigere og mer tilgjengelig norskopplæring.

Samtidig er dette historien om innvandrere som holder samfunnet i gang. Som står på og tar ansvar i sine lokalsamfunn, og som er med i smitteverndugnaden. For vi er ikke først og fremst innvandrer eller norsk i denne krisen, vi er samfunnsborgere sammen i en felles kamp.

LES MER:

Vårt Land mener: Beredskapsplanene må nå ut til alle

Mange norsk-somaliere bor med store familier i trange leiligheter, og hvis noen i familien blir smittet, har de ikke mulighet til å få eget rom og være i isolasjon i