Christine J. Andreassen

Teologistudent, UiO

Jeg har nylig fullført min masteroppgave ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo om barnebibler, og noe av det jeg har merket meg er fraværet av de kvinnelige bibelhistoriene i gjenfortellingene. Jeg har begrenset informasjon om forlagenes utvalgsprosesser for hvilke bibelhistorier som får plass i barnebiblene, men tendensen er at patriarkene blir prioritert, Jesus-historier blir vektlagt, og kvinnene forsvinner i stor grad.

I en verden som i aller høyeste grad har blitt styrt av menn i altfor mange år, er det svært problematisk at kvinnene også blir utelatt i barnebiblene. Det handler om å skape et rom og en stemme der det er plass til kvinnenes stemmer, spesielt i barnebibler som er så høyt infiltrert av menn og deres historier.

På overtid

Jeg driver Snapchat-kontoen «Bibelguide» for unge som ønsker å høre mer om Bibelen eller som har spørsmål om Gud. På denne kontoen forteller jeg jevnlig bibelhistorier, og en av de tingene jeg har fokusert mest på er å anerkjenne Bibelens mangfold i historiene. Jeg har valgt meg ut historien om Ester, dronningen som reddet det jødiske folk fra utrydning, kvinnene som var de som først så at Jesus sannelig hadde stått opp igjen, og historien om modige Rut som fulgte etter sin svigermor.

Bibelen er full av menn som får altfor mye plass, og nå er det på tide å gi plass også til kvinnenes fortellinger. Det er på overtid.

• LES OGSÅ: En tatovert prest som banner? Les anmeldelsen av Nabia Bolz-Webers siste bok

Jeg har hørt så mange argumentere med at de gir plass til fortellingen om Noa fordi den er «koselig» med alle dyrene og den store båten, men de glemmer at historien er alt annet enn «koselig». Det er en fortelling om mennesker som drukner, og et par kapitler senere om Noa som drikker seg full, skriver Christine J. Andreassen.
Foto: Håvard Sæbø
Jeg har hørt så mange argumentere med at de gir plass til fortellingen om Noa fordi den er «koselig» med alle dyrene og den store båten, men de glemmer at historien er alt annet enn «koselig». Det er en fortelling om mennesker som drukner, og et par kapitler senere om Noa som drikker seg full, skriver Christine J. Andreassen.

Min kritikk

Min største kritikk av dagens barnebibler er at jeg mener de ikke går gjennom en god nok prosess når de skal gis ut. Dette gjelder for gudsbildene som formidles, men også for utvelgelsen av historiene. Jeg har hørt så mange argumentere med at de gir plass til fortellingen om Noa fordi den er «koselig», med alle dyrene og den store båten, men de glemmer at historien er alt annet enn «koselig». Det er en fortelling om mennesker som drukner, og et par kapitler senere om Noa som drikker seg full. Dette utelates, og det kan nok argumenteres for at det skal utelates på vegne av barna som lesere, men det forklarer ikke hvorfor kvinnene i Bibelen også utelates.

Sterke kvinner

Rut, Ester og kvinnene ved graven er bare noen få eksempler av mange på viktige historier om kvinner i Bibelen som ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Vi har profeten Debora som er visere enn de fleste. Og Jeftas datter som ofres av sin far, til hans store ulykke, mens hun selv ikke engang får et navn i Bibelen. Vi har Mirjam som lovsynger Gud når israelsfolket kommer seg trygt ut av Egypts fangenskap. Og lignelsen om kvinnen med de ti sølvmyntene, med spørsmål om kvinnen som lette etter de ti sølvmyntene kan være et bilde på Gud. Fordi gudsbilde rommer mer enn bare mannlige fremstillinger.

Det finnes mange fortellinger, dog ikke mange nok, om sterke kvinnelige karakterer i Bibelen. Historiene deres er viktige, men de får ikke den anerkjennelsen de fortjener.

Hvis vi ønsker å oppdra en generasjon med sterke kvinner som føler tilhørighet til Bibelen og dens historier, er det utrolig viktig at kvinnene i Bibelen trekkes frem. For hvordan skal en syv år gammel jente som hører bibelhistorier om Moses og Josef, føle tilhørighet til Bibelen hvis det er kun de historiene hun hører?

LES OGSÅ: Live Lundh: Jeg klarer ikke å ta inn mer. Jeg begynner på bøker uten å fullføre dem

Kvinnekamp

Ingunn Aadland svarer i intervju med Vårt Land om barnebibler (30. juni) at forlagene ofte ender i en debatt om litterær kvalitet og teologisk motivasjon. Dette resulterer i at forlagene utgir bøker som ikke er av god nok kvalitet. Denne kritikken stiller jeg meg helt bak, og jeg har i min forskning på barnebibler sett de samme tendensene.

Her mener jeg forlag og forfattere må gjøre en opprydningsprosess, der barnebibler ikke bør ha fokuset på masseproduksjon og flest utgivelser i året, men heller et fokus på gjennomtenkte bøker med godt teologisk innhold. Utgivelser som vektlegger Bibelens mangfold, og ikke velger seg ut historier fordi de er «koselige», men fordi de er viktige. I denne prosessen håper jeg forlagene velger å ta innover seg kritikken av manglende kvinnelige fortellinger og gjør et dypdykk i for eksempel Kari Veiteberg sin bok om kvinner i Bibelen.

Nedverdigende

Da kan de få et bredere utvalg som favner flere lyttere og lesere. Å utelate bibelhistoriene om kvinner er rett og slett nedverdigende overfor kvinner, og nedverdigende overfor vår kamp for å bli hørt og sett. Jeg ønsker ikke at flere generasjoner skal måtte kjempe den samme kampen for å bli sett på som like verdifulle og viktige, også i Bibelen.

 

LES MER:

Abid Raja: «Det kan bli en sommer for minnebøkene»

– Vi må være helt konkrete. Det nytter ikke å bare si: «Så må du huske å bruke prevensjon, jenta mi»

Veslemøy Østrem: «Hvordan gikk det da vi stengte skoler og barnehager? Omtrent som vi fryktet»