Hva er populisme?

I norsk media er populisme ensbetydende med noe foraktelig og frastøtende. Men er denne forståelsen av populisme holdbar?

Publisert Sist oppdatert

Begrepet kom først i systematisk bruk 1891 hos The Populist Party i USA. Det gis mange andre bevegelser som har fremstilt seg selv som populistiske. Nevnes kan Kemal Atatürk i Tyrkia, de såkalt "grønne"/bondebevegelser i Øst-Europa, den tidlige nasjonalsosialismen, poujadismen i Frankrike, Baath-partiene i Irak, Mahatma Gandhi i India, peronismen i Argentina, Julius Nyere i Tanzania, osv. I norsk sammenheng har vi i senere tid Fremskrittspartiet (også SV har enkelte ganger forsøkt seg.)

Selve ordet skriver seg fra latinske 'populus' som ganske enkelt betyr folk. At man så er populist betyr, i sin tekniske og minimale betydning, at en oppfatter seg som å være i en slags allianse hvor vanlige folks interesser betyr mest. En populist er en som lytter til og ivaretar vanlige folks interesser. Slik sett kan det vel umulig være suspekt å bifalle hverken populus, populistene eller populismene? Hvordan kan det være foraktelig og frastøtende å forsøke å lytte til og ivareta alminnelige folks interesser? Hvordan får et i utgangspunktet flott ord slik en merkelig omvendt skjebne?

For som demokrater er vi jo i utgangspunktet alle positivt stemt til at det jo er folket (demos/populus) som bestemmer (kratos)? Eller? Eller hvorfor lar vi oss forlede til å tenke at folkestyret, styret hvor det er vanlige folks interesser som ivaretas, er noe foraktelig og frastøtende? Hvordan har populismen fått begrepslige betydninger og sosiale reaksjoner som til forveksling kunne minne om de overfor svunne tiders spedalske?

Subscribe for full access

Get instant access to all content

Powered by Labrador CMS