Magnus M. Myhre
Domkantor i Molde domkirke
Endelig blir det sagt! Noe må skje med holdningen vår til gudstjenestearbeidet. Ivar Jarle Eliassen og Tore Dvergastein skal ha stor honnør for at de i Vårt Land 12. februar setter fingeren på noe svært vesentlig i utviklingen av musikk og kirkeliv. Som artikkelen tydelig beskriver, handler et aspekt om penger og ressurser. Et annet handler om holdninger og vilje.
Integritet på billigsalg
La meg først se på ressursspørsmålet. Parallelt med at kirke og stat har skilt lag, er det tydelig for meg at muligheten for å søke midler til kirkelig musikk og kultur har blitt gradvis innskrenket de senere årene. Både i de større offentlige støtteorganer og fond, samt de mer lokale, har statuttene fått formuleringer som gjør det vanskelig som et trossamfunn å søke. Om ikke annet må man selge sin integritet på billigsalg for å nå gjennom. I stedet for kirke blir det fordelaktig å kalle seg «kulturarena». I tillegg øker det sjansen for tilskudd om man samarbeider tverrfaglig med andre kulturinstitusjoner, som naturlig nok vil ta med sine premisser inn i samarbeidet.
Jeg mener ikke at dette er udelt negativt, men vi må være bevisste på at den økonomiske ressurstilgangen nærmest favoriserer en kirke som sekulariserer seg selv til å bli en allmenn kulturscene. At gudstjenestefokus lett faller igjennom her er åpenbart. Vi trenger altså robuste tilskuddsordninger som fullt ut anerkjenner kirken for det den er; et Guds hus.
LES OGSÅ: Domkantor ved Nidarosdomen: – Gudstjenestelivet lider av at det holdes for mange kirkekonserter
Musikkens kraft
Minst like viktig er holdningene våre. Om jeg bruker adskillige timer på å forberede en orgelkonsert, kan jeg tross god reklame ende opp med et publikum på 20 personer. På en gudstjeneste derimot kan det være 300, og i løpet av fire gravferder på en uke spiller jeg fort for 600 stykker bare der. Uten å ha rørt PR-budsjettet har jeg altså nådd nesten 1.000 mennesker på en uke med min musikk.
Hvor jeg da velger å legge ned fokuset i min arbeidsinnsats, burde ikke være nødvendig å si, men for ordens skyld; det er i de kirkelige handlingene. Det krever en innsats å imøtekomme de ulike behovene som rommes i en menighet, og da mener jeg menighet i vidt perspektiv. Tar jeg min oppgave på alvor her, så vil det skape en lengsel hos disse menneskene etter å komme tilbake. Og det er i disse kirkelige handlingene at musikkens kraft til fulle kommer til nytte i møte med ordet.
Mot til å tro
Jeg observerer stadig flere menigheter rundt om i landet som helt uttalt i sin strategi sier «Folk kommer ikke lenger til gudstjeneste, la oss heller bli en kirke for konserter og kulturarrangement». På sikt er jeg overbevist om at man vinner mer på å gi gudstjenesten status, fokus og tilførte ressurser.
Den innsatsen er imidlertid sammensatt. Den starter med at de riktige holdningene skapes i utdanningsinstitusjonene, at det tverrfaglige samarbeidet omkring gudstjenestene prioriteres i staben, og at man har mot til å tro på at gudstjenester, gravferder og bryllup har en utrolig stor verdi for mennesker, selv om kirken ofte ser ut til å kjempe i motvind. Men det er vi som må opprettholde den verdien.
LES MER:
• – Dette skjer på kirkemusikkfronten i 2020!
• Er kirkemusikken kulturnorges best bevarte hemmelighet?
• Lovsang har tatt mer og mer over i menighetene. Nå savner mange strengemusikken
