Hjelp til de mange – ikke bare den ene
Fadderordning som innsamlingsmodell er tidvis oppe til debatt. For noen uker siden satte Bistandsaktuelt søkelyset på kostnadene ved gateverving, og tidligere har det blitt satt spørsmål ved om såkalt fadderbistand virker. Bistandsforskere har i tillegg vært tvilsomme til administrasjonskostnadene ved en slik ordning.
For den organisasjonen jeg leder er dette høyst aktuelle spørsmålsstillinger. Nærmere halvparten av våre inntekter kommer nemlig fra fadderordningen vår. Men dette bør også være aktuelt for givere, med tanke på at en ganske stor andel av Norges befolkning har bilde av et fadderbarn fra en eller annen fadderorganisasjon hengende på kjøleskapet eller et annet sted i hjemmet.
Misjonsalliansen har landets eldste fadderordning og kan snart feire 60-årsjubileum. Fram til slutten av 1950-årene hadde vi driftet arbeidet vårt bare ved vanlig givertjeneste, men med inspirasjon fra den amerikanske organisasjonen World Vision startet vi opp det som etter hvert skulle bli en svært sentral inntektskilde for oss. I tillegg til en kontinuerlig vekst har fadderordningen i løpet av disse 58 årene gjennomgått endringer og markant skifte fra individuell til kollektivt fokus.
Fadderordningen hos Misjonsalliansen er en innsamlingsform og ikke en prosjektmetode. Fadderbarna kommer ikke lenger til lokale kontorer og får sine månedlige bidrag som kontanter i hendene. Det var verken bærekraftig eller rettferdig at en fattig familie i en sårbar og elendig slum hadde forretter og privilegier som nabofamiliene i samme slum ikke hadde. Det måtte ha føltes urettferdig for en fattig jente når venninnen i naboskuret hadde fått en dukke i julegave fra fadderen i landet langt borte. Enda verre når den samme lille jenta stirret på nabofamilien som fikk besøk av store hvite mennesker - og som regel fulgte det da med gaver som for denne befolkningen ellers kun fantes i en drømmeverden hinsides deres stand og stilling.
