Morten Hegseth

Programleder for «Homoterapi» på VGTV

Espen Ottosen prøver seg i en kommentar i VG og Vårt Land med å si at jeg bedriver meningssensur, og at jeg sammenligner homoterapi med det å mene at homofilt samliv er synd.

Det stemmer ikke. Men det er selvfølgelig en god taktikk for å snu debatten om homoterapi.

Hadde jeg krevd at Stortinget skal nekte ham å mene noe, så hadde vi snakket om å innføre meningsdiktatur. Det er ingen tjent med.

Homoterapi er å aktivt forandre et menneskes seksualitet

For å ha det på det rene: Jeg mener homoterapi er når noen går aktivt inn for å forandre et menneskes seksualitet, og når kristne ledere i møte med andre, i det de kaller sjelesorg, påfører andre skam og sier at homofilt samliv er synd. Deres alternativ er da forandring eller sølibat, samtidig som de tilbyr dem hjelp til å «forandre homofile følelser». Da utføres det homoterapi, uavhengig om det er den som sitter i terapistolen som initierte det eller ikke.

For når alternativet er å miste trosgrunnlaget, familie eller menigheten, er det kanskje ikke så frivillig som Ottosen vil ha det til. Selv om han mener at sjelesorgsamtaler er en pastellfarget koseprat uten mål og mening.

Vi kan se til historier til Arne Christian Nielsen, Knut Anders Sørum eller den tidligere homoterapeuten Ulf Lidman i min egen dokumentar, for å forstå de alvorlige konsekvensene av litt velmenende sjelesorg.

Meningene hans er grenseløst provoserende

Homoterapi er et meningsbærende tv-prosjekt. Allerede i anslaget settes premisset om at jeg både er homofil og skeptisk til homoterapi. Det visste også alle som ble intervjuet.

Espen Ottosen sier at mine «meninger er skadelig for mine unge fans» gjennom at jeg heier på et samfunn der homofili ikke blir forsøkt fjernet eller gjemt vekk. Han har gitt ettertrykkelig uttrykk for at min reaksjon etter en opphetet debatt på «God morgen Norge» var uprofesjonell. Det kan han ha rett i.

Det er alltid en fordel å holde hodet kaldt, til tross for at denne debatten kanskje har eksponert nok kulde. Men Homoterapi-debatten og alt den har bydd på av uttalelser, stikker for meg litt dypere enn andre politiske diskusjoner. Dette er personlig.

Ottosen prøver å snu debatten. «Se på Morten, han blir sint for meningene mine - det er dette han kaller homoterapi!».

Det er det ikke. Meningene hans er ikke homoterapi, men de er riktignok grenseløst provoserende.

Dersom Gud finnes, elsker han forhåpentligvis alle

Espen Ottosen mener homofilt samliv er synd og at det eneste alternativet, dersom man ikke klarer å snu sine tanker, er å leve alene og i sølibat.

Ottosen har til sitt forsvar «mange homofile venner» som elsker sitt liv i ensomhet og lovpriser hans standpunkt. Det har han skrevet om i boken «Mine homofile venner», der han også viser til mennesker som har klart å fjerne sine homofile følelser ved hjelp av Gud. Altså homoterapi.

Jeg tror ikke Ottosens bilde av kristendom stemmer overens med de fleste kristne i dette landet. Dersom Gud finnes, elsker han forhåpentligvis alle.

Og selv om ordet sjelesorg høres ut som en sommereng av pastellfarger og bølgeskvulp, handler det til syvende sist om å hjelpe noen å fikse opp i et problem - i dette tilfellet deres egen legning.

Det er homoterapi.

Den 10. desember får vi se om Stortinget bryr seg mest om de homofile som får livene ødelagt av homoterapi og sjelesorg, eller om de er mer opptatt av å beskytte andres rett til å prøve å forandre oss.

 


FØLG DEBATTEN OM HOMOTERAPI

Espen Ottosen: Jeg er redd at et forbud mot «homoterapi» vil hindre kristne fra å mene – også i sjelesorg – at ekteskapet mellom mann og kvinne er rammen for sex.

Biskop Solveig Fiske: «Homoterapi er overgrep»

Sokneprest: Hvis en ung homofil kom til meg og ba om hjelp, ville jeg tatt ham med på London Pub

Den anglikanske kirke om konverteringsterapi: – Hører ikke hjemme i et moderne samfunn

Vårt Land mener: Konverteringsterapi bør opphøre, men forbud er ikke løsningen

Kirkerådslederen etter debatt om homoterapi: – Jeg får lyst til å rope og skrike