Even Skyrud

Miljøarbeider og skribent hos Gatemagasinet Erlik Oslo

– Det må ha vært slik det føltes å gå rundt i byen 9. april 1940, sier Ola.

Vi står og snakker i inngangsdøra til =Oslos salgslokale i Skippergata. Den døra jeg snart skal låse, og la forbli låst på ubestemt tid. Minst et par uker, det er alt vi har å forholde oss til.

– Dette er jo også en okkupasjon, fortsetter han.

– Og en mye verre okkupasjon, det er jeg overbevist om. Langt flere kommer til å dø i denne krigen.

Å komme med halvhjerta oppmuntringer

Jeg sier meg enig i parallellen, men ikke i pessimismen. Går inn i en Dette går bra-modus. Vanligvis oppmuntrer jeg Olas konsekvent mørke syn på menneskeheten og hans vidløftige sarkasmer, men noe er annerledes denne lørdagen. Det er et alvor som ikke har vært der før. Noe uvirkelig, men altfor virkelig. Jeg skjønner på Ola at han har skjønt det samme. I det jeg møter blikket til min venn, den aldrende heroinisten, skjønner jeg også at jeg burde vite bedre enn å komme med halvhjerta oppmuntringer.

– Jeg hører du sier det, er alt Ola har å si til mine gode prognoser. Hans sjefssarkasme. En uovervinnelig hersketeknikk.

Vi har bestemt oss for å holde døra åpen i to timer denne siste dagen. To timer med avskjeder.

– Ta vare!

– Hold deg frisk!

– Hils hjem!

– Ikke noe tull, nå!

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

SE OGSÅ: Bildereportasje: Viruset jager folk vekk fra hovedstadsgatene

Verste dagen i det verste året

Det har aldri før skjedd at vi har stengt salgslokalet i Skippergata som vi gjør denne dagen, lørdag 14. mars 2020. Verste dagen i det verste året. Til og med lørdag 23. juli for ni år siden holdt vi åpent. Jeg var ikke på jobb den dagen, men jeg var på jobb, i lokalet hvor jeg står og snakker med Ola, dagen før. Helt siden Oslo, Norge og halve verden stengte på torsdag, har minnene fra den arbeidsdagen dukka opp i den indre feeden. Der Ola tenker på 9. april, tenker jeg på 22. juli.

Er jeg trygg?

Akkurat som nå, var døra inn fra gata åpen, og smellet var uvirkelig høyt. Jeg kjente trykkbølgen, selv om jeg sto et godt stykke inn i lokalet. Akkurat som nå, var det umulig å skjønne hva som traff oss. Det var rykter, spekulasjoner, frykt, eplekjekkhet, konspirasjoner, forvirring og folk som søkte trygghet og trøst. Alt i løpet av de 35 minuttene fra bomben gikk av, til vi stengte klokka fire. Jeg tror kanskje vi holdt oppe litt lenger, når jeg tenker meg om.

Alle hadde forskjellige versjoner av hva som hadde skjedd, hvor det hadde skjedd og hvor stor eksplosjonen hadde vært. Hvor mange døde. Nettavis etter nettavis, nyhetssending etter nyhetssending, vi slukte alt etter at vi, litt bekymra, hadde sagt god helg til den siste gatemagasinselgeren. Media virket om mulig enda mer forvirra enn oss på bakken. Det var mange dramatiske og forvirrende oppdateringer, men ingen svar. Når det virkelig gjelder, så er det enkle svar du søker, svar på spørsmål som gir seg selv.

– Er jeg trygg?

– Er mine trygge?

– Kommer vi noen gang til å føle oss trygge igjen?

LES OGSÅ: Kirkens Bymisjon: – Det er svært utfordrende for den psykiske helsen å bli overlatt til seg selv

Minner strømmer på

T-banen gikk fortsatt den ettermiddagen i 2011, så jeg gikk ruta jeg hadde gått tusen ganger før, mot nedgangen på Jernbanetorget. Den følelsen, den uvirkelige følelsen av å være i et alternativt univers, hvor alt ser kjent ut, men er feil, den følelsen fikk jeg igjen nå på lørdag. Men denne gangen var jeg på vei til jobb, ikke fra. Jeg kryssa Karl Johan, så meg til begge sider, og så ikke et menneske. Akkurat som da jeg var på vei andre veien, den fordømte dagen i 2011. Den stemningen det skapte i gatene, eller kanskje bare i meg, gjorde at minner fra den dagen, den helgen, fra ukene som fulgte, strømmet på.

Folketom by

Det er kanskje en billig sammenligning. Men den er sterk og riktig for meg, dette skjer og det er vår virkelighet nå, som det var det da. Har du opplevd å måtte si det til deg selv de siste dagene: dette skjer, det er virkelig? Akkurat slik var det å se byen folketom den gangen. De sorte, illevarslende bilene fra terrorstyrken som kjørte sakte bortover i Biskop Gunnerus gate. Støvet, som du mer lukta enn så. Stillheten. Alt dette var ikke der nå på lørdag, men følelsen var det. En forutanelse, om du vil:

Ingenting kommer noensinne til å bli som det var, igjen.

I timene, dagene og ukene etter 22. juli hadde vi mange samtaler i salgslokalet. Noen trengte å fortelle, andre å bli fortalt. Det var fortsatt uvirkelig, fortsatt ufattelig, men det hjalp å møte andre, og det var godt å sette ord på. Titusenvis i rosetog, på konserter, på gudstjenester og foran blomsterhav. Samhold, medfølelse, Maria Mena og Nordahl Grieg. Og klemmer, hauger av klemmer.

LES OGSÅ: Koronakrisa har stengt Terjes daglige holdepunkt: – Trist at det skulle ende sånn

Ingen nærkontakt

Ingen klemmer i dag. Det minste lille rosetoget ville blitt brutt opp med makt, og bøtelagt. Gudstjenestene er avlyst. Nordahl Grieg var ikke forberedt på denne situasjonen Både Ola og jeg kommer til å holde oss hjemme, uten kontakt med den verdenen vi trodde var vår lekeplass. Hvor vi kunne bevege oss fritt, jeg riktignok i noe større grad enn Ola. Dette ikke bare fordi han nektes tilgang, eller skygger unna, steder hvor jeg beveger meg fritt. Nei, også fordi Ola begynner å få større og større problemer med å komme seg rundt. Kroppen vil ikke lenger. Rullatoren har blitt obligatorisk, men jeg får ikke lov til å holde opp døra for det. Årene med utblanda, skitten heroin, all den giften rett i åra, den har satt sine spor. Kjederøykingen også. Men huet fungerer helt fint. Han har rett i at hans sammenligning er bedre enn min.

– Det minner mer om en okkupasjon enn et angrep. Mer om annektering enn terror, forklarer han, og jeg må jo gi ham rett.

Vi utveksler noen tanker rundt avgjørelser tatt. Ola støtter fullt ut beslutningen om å stenge salgslokalet, og mener enhver arbeidsplass burde følge vårt eksempel.

– Det er krig, og vi kan ikke ta smålige hensyn, mener han bestemt.

– Og dessuten kommer det ikke til å være en eneste kunde, hverken på kjøpesentrene eller i sentrum. Hva er vitsen?

LES OGSÅ: Blå Kors: «Nå bør kirken tone ned oppmerksomheten om savn etter gudstjenester og satse på diakoni»

Det var en skygge av frykt

Men jeg så skyggen som beveget seg over ansiktet hans, da jeg første gang fortalte ham at ingen får kjøpt et magasin, ikke får gått ut på jobb, på 14 dager. Det var en skygge av frykt, ikke bare for tapt inntekt, men for tapet av den siste livlina, de to eneste stedene han kunne være seg selv blant andre. Hos oss, og blant stamkundene på senteret han har jobbet i årevis.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

Ola brukte litt lengre tid enn vanlig på å si adjø. Litt flere ord enn vanlig. Eller kanskje ikke, når jeg tenker meg om. Det vanlige ville vært at jeg ble med på utsiden. Kaffe, røyk og en lang samtale om vedens tilstand. Tingenes tilstand. Vi hadde allerede hatt noen slike samtaler om det som skjedde rundt oss nå, men ingen av oss hadde klart å se for oss rekkevidden. Ikke for ham og meg, ikke for =Oslo, ikke for Oslo eller for noe som helst. Ola virka med ett uvanlig beveget, med tanke på hans status som sjefskyniker. Og idet han begynte å ta farvel, gikk det opp for meg. Jeg visste det egentlig, men hadde ikke turt å tenke det:

Klarer de seg?

Så mange av disse kollegene mine, disse folka du ser slite med å selge magasinet rundt i gatene, de kommer kanskje ikke til å klare seg gjennom disse dagene. Ikke fordi de ikke får solgt blader, men fordi kroppene deres ofte er utslitt, fordi lungene ikke virker som de skal. De er isolerte, og har ikke et nettverk som kan ta vare. De har ikke tilgang til den informasjonen vi har. Mange har hverken smarttelefon, PC eller radio. Kanskje har de ikke en gang et sted å bo. De tester seg ikke, og de er ofte så syke at de ikke er stand til å ta vare på seg selv godt nok, eller skjønne at de har en sykdom til. Til og med intelligente, oppegående og reflekterte Ola innrømmer at han ikke tenker på helsa si særlig grad.

– Jeg vil gjerne takke for meg, og takke farvel. Jeg har satt pris på dette, sier han keitete, mens han begynner å trille rullatoren i retning sentrum.

Titusenvis av dører som stenger

Jeg skjønner hva som skjer, hva han prøver å si. Jeg vil rope noe etter ham, men jeg vet ikke hva jeg skal rope. Har ikke ord. I det jeg vrir nøkkelen om, innbiller jeg meg at jeg hører titusenvis av dører som stenger, og nøkler som vris om. Titusenvis av mennesker som meg, med en nøkkel i hånda, som prøver å komme på noe å rope. Som ikke har ord for dette.

Denne teksten sto først på trykk i gatemagasinet Er lik Oslo. Ola er ikke selgerens egentlige navn.

LES MER:

Nå testes koronavaksine på mennesker. Men en vaksine vil ikke være klar før i 2021

Dråpen i Havet advarer: «I flyktningleirene finnes ikke Antibac. Det finnes knapt nok vann»

Fransiskushjelpen: «Rusmisbrukere blir stigmatisert og tilsidesatt i helsevesenet»

Maritastiftelsens grunnlegger Leiv O. Holstad er død